Selvbebreidelse og skyldfølelse er ikke uvanlig hos overlevende etter katastrofer der mange mennesker har vært involvert. Mange grubler over, eller leter etter en hensikt og mening med det som skjedde – og noen av de som overlevde vil kunne oppleve sterk skyldfølelse når det gjelder egen rolle i forhold til å hjelpe andre.
Tanker om hva en kunne gjort annerledes for å bistå kan bli vanskelig, og noen vil også kunne oppleve at livet i en periode blir uoversiktlig, kaotisk og kanskje til og med mister mening. Spørsmål som «hvorfor var det akkurat jeg, og ikke kameraten min som klarte seg?» vil være naturlige.
Det er viktig å tenke at denne type grublerier hører med til bearbeidelsen av de traumatiske opplevelsene i en katastrofe – men vær samtidig klar over at det ikke er mulig å finne svar på spørsmålene.
Det er vanlig at skyldfølelsen avtar etter hvert og forsvinner når man har fått mer distanse til hendelsene, og kanskje har fått snakket med familie, venner eller hjelpere utenfor familien. Et viktig ledd i dette er å plassere ansvar for det som skjedde på riktig sted.
Råd ved skyldfølelse
- Det er viktig å tenke at det kun er gjerningsmannen som er ansvarlig for det som skjedde.
- I en panikksituasjon handler man «på autopilot», og er ikke i stand til å bruke sin tankekapasitet på vanlig måte.
- Det er normalt å gruble i en periode, og føle ansvar for ting som man ikke kan ha ansvar for.
- Det er viktig å ikke isolere seg med tankene sine – mange av de andre som er berørt deler disse følelsene og spørsmålene med deg.
- Dersom du opplever at grublerier eller skyldfølelsen tiltar i styrke eller tar mer plass i livet ditt - heller enn å bli svakere/borte etter hvert som tiden går - er det viktig å snakke med andre i stedet for å fortsette å bære på dette alene. Du kan snakke med familie eller venner, eller eventuelt med den kontaktpersonen du har fått i kommunen.
- Du har også mulighet til å snakke med andre som kan hjelpe deg dersom du heller ønsker det.