Livmorhalskreft

Symptomer ved livmorhalskreft

Livmorhalskreft på et tidlig stadium gir ofte ingen symptomer, og kan oppdages når det tas livmorhalsprøve (celleprøve fra livmorhalsen).

Prøven undersøker om du har viruset HPV og eventuelt celleforandringer. Ved å ta regelmessig livmorhalsprøve, kan en HPV infeksjon som kan lede til celleforandringer oppdages.

Symptomene på livmorhalskreft kan variere, og avhenger av hvor langt sykdommen har kommet:

• Blødning fra skjeden etter samleie eller fysisk aktivitet
• Blodig og illeluktende utflod
• Uregelmessig menstruasjon
• Blødning etter at du har passert overgangsalderen og menstruasjonen har stoppet
• Smerter i underlivet, i magen og/eller i korsryggen

Symptomene kan være tegn på andre tilstander og ikke nødvendigvis kreft. Likevel er det viktig å ta de på alvor. Har du mistanke om at noe er galt, anbefaler Kreftforeningen at du kontakter legen din for en vurdering.

Ved å ta regelmessig livmorhalsprøve og følge livmorhalsprogrammet, kan en HPV infeksjon som kan lede til celleforandringer oppdages. Dersom det oppdages celleforandringer kan disse behandles og risikoen for å få livmorhalskreft reduseres.

Kvinner som har utfordringer med å ta vanlig livmorhalsprøve, kan nå selv få ta en HPV hjemmetest (kreftregisteret.no), hos fastlegen eller hjemme. Prøven er enkel å ta selv.

Har du uregelmessige blødninger, utflod eller kramper? Se Gynkreftforeningens film med oppfordring om å gå til lege:

Utredning

Livmorhalsprøve (HPV-test og eventuelt celleprøve) er viktig for å oppdage livmorhalskreft eller celleforandringer tidlig. Livmorhalsprøven tas med en liten børste, som samler opp celler fra overflaten i livmorhalsen. Alle livmorhalsprøver blir undersøkt for HPV. Dersom prøven er HPV-negativ, anbefales ny prøve etter 5 år. Dersom prøven er HPV-positiv, sjekkes den for celleforandringer.

Kolposkopi (kreftforeningen.no) tas for å vurdere celleforandringer som er oppdaget. Det er en undersøkelse der gynekologen studerer livmorhalsens slimhinne ved hjelp av et spesial mikroskop. Det er mulig å ta en vevsprøve (biopsi) i forbindelse med en kolposkopi.

Konisering gjøres hos de som får påvist celleforandringer. Dette er for å sikre en diagnose, og for mange er det også behandling. Konisering vil si å operere bort en liten bit av livmorhalsen, og gjøres når vevsprøven (biopsien) har vist høygradige celleforandringer (forstadier til kreft) eller kreft på livmorhalsen.

CT av lunger, mage og bekken gjøres ved påvist kreft, og er viktig for å finne ut om, og hvor sykdommen har spredd seg.

MR av bekkenet gjøres ved påvist kreft. Den vil gi et bilde av svulsten, hvor langt opp i livmorhalskanalen den vokser og hvor dypt inn i livmorhalsveggen svulsten har vokst. Undersøkelsen kan også gi svar på om det er spredning.

PET CT gjøres i noen tilfeller for å vurdere spredning av sykdommen.

Møte med legen

Det er lurt å forberede seg til møtet med legen:

• Tenk igjennom hva du ønsker å få ut av samtalen.
• Skriv ned på forhånd det du lurer på.
• Ta med deg noen – det kan være lett å glemme det som blir sagt.
• Oppsummer det dere har snakket om før du går fra legen. Da kan eventuelle misforståelser korrigeres.
• Snakk gjerne med noen om samtalen etterpå.

Psykiske reaksjoner

Livet endrer seg når kreft blir en del av det. Mange opplever uvisshet og bekymring. Kreftforeningen har samlet noen råd og forslag til teknikker som kanskje kan hjelpe.

Å være pårørende er utfordrende, og det er mange måter å reagere på. Her er noen råd fra Kreftforeningen spesielt til pårørende.

Hjelp, støtte og møteplasser

Kreftkoordinator i kommunen (kreftforeningen.no) har oversikt over tilbud i nærheten og kan hjelpe til med å tilrettelegge hverdagen for kreftsyke og pårørende.

Kreftforeningen har en rekke tilbud som kan være til hjelp, blant annet gratis rådgivning og rettshjelp, mulighet for økonomisk støtte samt møteplasser, arrangementer og kurs.

Pakkeforløp for livmorhalskreft

Pakkeforløp for livmorhalskreft (helsedirektoratet.no) har som mål å bidra til rask utredning og oppstart av behandling, og unngå unødvendig ventetid. 

Behandling

Behandlingen av livmorhalskreft bestemmes av hvilket stadium sykdommen befinner seg på og hvor stor svulsten er. Hvis sykdommen oppdages i et tidlig stadium, er det som regel mulig å operere bort kreftsvulsten. Dersom svulsten ikke kan opereres, er strålebehandling et alternativ, eventuelt i kombinasjon med cellegift og eventuelt immunterapi. 

Å slutte å røyke før behandlingen starter gir flere fordeler. Det øker blant annet sjansen for god effekt av kirurgi, strålebehandling og cellegift (kreftforeningen.no).

Kirurgi

Ulike typer kirurgi kan være aktuelt i behandling av høygradige celleforandringer eller livmorhalskreft.

Konisering

Konisering vil si å operere bort en liten bit av livmorhalsen, og gjøres når vevsprøven (biopsien) har vist høygradige celleforandringer (forstadier til kreft) på livmorhalsen. En kjegleformet bit ytterst på livmortappen fjernes med en liten elektrisk varmeslynge eller laser. En sjelden gang settes det noen sting etterpå for å hindre blødning, men disse sys med tråd som blir borte av seg selv. Vevsbiten som fjernes, blir sendt til undersøkelse, og gynekologen mottar svar etter cirka to uker.

Operasjonen foregår oftest i lokalbedøvelse på en operasjonsstue og tar vanligvis fem til femten minutter. Bare ved planlagt narkose behøver du å faste før behandlingen.

Hysterektomi (fjerning av livmor)

Under hysterektomi i kreftbehandling fjernes både livmor og livmorhals – oftest blir egglederne fjernet samtidig. Hos noen kvinner gjøres en utvidet hysterektomi (Wertheim), da fjernes litt omkringliggende vev for å sikre at hele svulsten fjernes med livmoren. Eggstokkene fjernes avhengig av tid til forventet overgangsalder. Lymfeknuter eller kun vaktpostlymfeknuten (lymfeknuten med størst sannsynlighet for spredning) kan fjernes samtidig for å se etter spredning. 

Fjerning av kun livmor kan være aktuelt i tilfeller der årsaken ikke er kreft, for eksempel ved muskelknuter. 

Du kan ikke føde barn etter å ha gjort en hysterektomi.  

Utvalgte pasienter opereres med kikkhullsteknikk (laparoskopi eller robot-kirurgi), resten opereres med åpen operasjon (laparotomi). Dette valget avhenger av vurderinger som er gjort før det kirurgiske inngrepet. 

Under operasjonen blir det lagt inn et tynt kateter i urinblæren. Hvis du har gjort en utvidet hysterektomi kan det være vanskelig å tisse i første tiden etter inngrepet fordi blæremuskulaturen og nervene er svekket etter operasjonen. Som oftest vil dette raskt normalisere seg.

Det kan bli aktuelt med strålebehandling i etterkant av et kirurgisk inngrep, avhengig av operasjonsresultatet. Det er vanlig å få svar på dette et par uker etter operasjonen. 

Fertilitetsbevarende kirurgi

Fertilitetsbevarende kirurgi er en operasjon som gjør at du etter behandlingen fortsatt kan få barn. Dette er en operasjon som kan tilbys unge pasienter hvor svulsten er mindre enn 2 cm og begrenset til livmorhalsen. 

Først fjernes ofte lymfeknutene i bekkenet med en kikkhullsoperasjon (laparoskopi eller robot-kirurgi). Deretter fjernes det meste av livmorhalsen via skjeden. Hos noen settes det også på et slags bånd (cerclage) omkring gjenværende del av livmorhalsen.

Noen vil kunne føde på vanlig måte etter et slikt inngrep, men har du fått lagt cerclage må det gjøres keisersnitt. Hensikten med denne operasjonen er å bevare evnen til å føde barn, men metoden kan medføre en økning av risikoen for fødsel før termin. 

Cellegift, strålebehandling og immunterapi

I tilfeller der svulsten er stor, vokser dypt inn i vevet rundt livmorhalsen, eller ved spredning til lymfeknuter, kan du få tilbud om en kombinasjon av immunterapi, cellegift og bevacizumab (et monoklonalt antistoff). Denne kombinasjonen kan gis med eller uten strålebehandling

Ved strålebehandling benyttes en kombinasjon av utvendig og innvendig stråling. Strålebehandling ødelegger kreftceller uten å påvirke friske celler i for stor grad. Behandlingen gis i form av radioaktive kilder, som i kortvarige perioder plasseres i livmorhalsen. I tillegg bestråles livmoren fra utsiden. Cellegiftbehandling gis ukentlig under den utvendige delen av strålebehandling, og bidrar til å øke effekten av strålebehandlingen. Du mister ikke håret av denne typen cellegift, men det kan bli tynnere. 

Dersom sykdommen har spredning utenfor bekkenet vil det oftest gis cellegift, noen ganger i kombinasjon med bevacizumab og eventuelt immunterapi.  

Strålebehandling kan i tillegg benyttes for å lindre plager, eller for å hindre vekst av svulsten. 

Bevacizumab brukes ved avansert livmorhalskreft og ved tilbakefall av sykdommen.

Behandling ved tilbakefall

Ved tilbakefall av livmorhalskreft etter gjennomgått strålebehandling, hvor målet var helbredelse, kan det være aktuelt med kirurgisk inngrep. Dette gjelder dersom svulsten sitter midt i bekkenet. Her kan en omfattende operasjon være nødvendig hvor andre organer i bekkenet må fjernes (for eksempel blære, endetarm). Er det tilbakefall i andre områder/organer, kan man gi intravenøs behandling med cellegift, immunterapi og, bevacizumab.  

Strålebehandling kan være et alternativ ved tilbakefall i underlivet/bekkenet, dersom det ikke er gitt tidligere i behandlingen.  

Viktig å vite om sepsis (blodforgiftning)

Kreftpasienter kan være utsatt for å utvikle sepsis, særlig ved cellegiftbehandling som svekker immunforsvaret. Sepsis er en alvorlig infeksjon som kan gjøre pasienter svært syke.

Det er derfor viktig å kjenne symptomene og vite hva du skal gjøre ved mistanke om sepsis.

Kliniske studier

​​Kliniske studier, eller utprøvende behandling, er studier som utføres på mennesker for å undersøke virkningen av nye medisiner og behandlingsmetoder.

Etter behandling

Oppfølging etter avsluttet behandling blir tilpasset den enkelte. Legen med ansvar for din behandling på sykehuset, skisserer et opplegg for oppfølging og kontroller i etterkant. Det er viktig å avklare hvor ofte du skal til kontroll, hva kontrollen innebærer og hvor kontrollen skal gjøres.

Du kan gå til kontroll hos din egen gynekolog (avtalespesialist). 

Rehabilitering

Rehabilitering skal gi pasienten mulighet til å komme tilbake til hverdagen så raskt som mulig – og hjelp til å håndtere endringer som følger av sykdommen og behandlingen. Det vil variere hva slags rehabilitering den enkelte trenger. Rehabiliteringsbehovet kan også endre seg etter hvor i sykdomsforløpet du er. Spør legen om råd.

Senskader

Flere opplever at livet endrer seg, mentalt så vel som fysisk, i forbindelse med kreftsykdom og behandling. Yteevne og energinivå kan bli redusert, og noen får senskader. De fleste vil ikke få alvorlige senskader, men mange vil oppleve noen plager.

Etter strålebehandling mot bekkenområdet vil yngre kvinner komme i en kunstig fremstilt overgangsalder. Stråling mot eggstokkene stanser produksjonen av hormoner. Denne situasjonen kan oppleves som psykisk belastende, selv om hormonbehandling kan hjelpe på de fysiske plagene.

Tørrhet, lite elastisitet i skjeden og sammenvoksninger er faktorer som ofte fører til problemer knyttet til seksualfunksjonen. Du kan oppleve manglende lyst og interesse på grunn av de plagene behandlingen kan gi. Ved strålebehandling blir skjeden mindre følsom og trangere, og samleie kan gi smerter og småblødninger. Ved operasjon vil skjeden være kortere, og det kan også gi smerter ved samleie.

Det er derfor viktig å snakke om samliv og seksualitet, gjerne før du blir utskrevet fra sykehuset. En eventuell partner bør også være inkludert i informasjon om temaet. Du vil få utlevert dilatator (en glasstav) ved utskrivelse. Den bør du bruke dersom ikke du gjenopptar samlivet de første måneder etter endt strålebehandling. Dette for å hindre sammenvoksningene i skjeden. Dersom du skulle ha problemer som virker vanskelig å løse, kan det være godt å snakke med en sexolog. Flere sykepleiere har også dette som sitt spesialområde.

Noen opplever problemer med mage/tarm i form av diaré, knipsmerter og matintoleranse. Noen får også urinveisplager. Disse plagene kan vare i lang tid. I slike situasjoner er det viktig å snakke med en lege og klinisk ernæringsfysiolog for å få råd om hva du bør gjøre.

Hos de som har fjernet lymfeknuter i bekkenet i forbindelse med operasjon, kan noen oppleve å få hevelse i ett eller begge beina. Hevelsen kalles lymfødem (kreftforeningen.no). Legen din kan henvise til fysioterapeut med spesialkompetanse i lymfødembehandling.

Årsak, forebygging og risiko

Når det gjelder livmorhalskreft, er årsaken i over 99 prosent av tilfellene langvarig infeksjon med HPV (Humant Papillomavirus).

Det viktigste en kan gjøre for å minske risikoen er at så mange barn som mulig tar HPV-vaksinen i barnevaksinasjonsprogrammet. Også voksne kan ta HPV-vaksine. Vaksine mot HPV har vist seg veldig effektiv. Vaksinen beskytter mot HPV 16 og 18 som forårsaker cirka 70 prosent av tilfellene av livmorhalskreft.

Studier viser god effekt av screening mot livmorhalskreft (kreftregisteret.no) og det er derfor viktig at kvinner mellom 25 og 69 år tar livmorhalsprøve med jevne mellomrom.

Kondombruk reduserer risikoen for å bli smittet med HPV, hvis kondomet blir brukt korrekt og hele tiden. Likevel er ikke kondomet en garanti mot smitte. HPV kan også smitte ved hudkontakt. Ettersom du ikke får dekt all huden rundt kjønnsorganene med et kondom, kan du smittes selv om du bruker kondom.

Faktorer som kan gi en liten økt risiko, hvis du i tillegg har en langvarig HPV-infeksjon

• Kvinner som er smittet med både HPV og Chlamydia har økt risiko
• Redusert immunforsvar, som for eksempel ved hiv (humant immunsviktvirus) eller andre kroniske sykdommer, kan få en HPV-infeksjon til å blomstre opp og øke risikoen for livmorhalskreft.
• Tidligere strålebehandling, for eksempel i forbindelse med kreft i underlivet, nyrer eller urinveiene
• Studier tyder på at røyking/snusing (nikotin) er med på å gjøre det vanskeligere å kvitte seg med HPV viruset

Forekomst og overlevelse

I 2024 fikk 269 kvinner livmorhalskreft.

Dette er en sykdom som oftest rammer unge kvinner. I 2024 var det 13 kvinner under 30 år og 66 mellom 30 og 40 år som fikk denne diagnosen.

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen, er det nå 82,4 prosent som fortsatt lever. Dersom sykdommen oppdages tidlig, i stadium 1 (hvor sykdommen ikke har spredd seg), lever 96,1 prosent etter 5 år. Når sykdommen oppdages i stadium IV (når sykdommen har spredd seg til andre organer) er det 26,2 prosent som lever etter 5 år.

Fem år etter at pasienten har fått diagnosen er det nå 82,6 prosent av kvinnene som fortsatt lever. Hvis sykdommen oppdages tidlig (Stadium I), er 96,1 prosent fortsatt i live etter fem år.

Hvis sykdommen oppdages når den har spredd seg til andre organer (Stadium IV), er det 26,5 prosent som lever etter fem år.

Siden 2020 har antall nye tilfeller av livmorhalskreft årlig vært synkende. Screening deltakelse, som er en faktor som påvirker forekomsten av livmorhalskreft og overgangen fra cytologi- til HPV-basert screening kan muligens ha bidratt til dette. I tillegg er HPV-vaksineringen en sannsynlig stor faktor for nedgangen i nye tilfeller av livmorhalskreft.

Over 7000 kvinner i Norge behandles hvert år for høygradige celleforandringer (forstadier til kreft). Lette celleforandringer går ofte tilbake av seg selv, men må følges opp med ny livmorhalsprøve, til prøven er normal.

Det er viktig at kvinner går og tar livmorhalsprøve når de får en påminnelse fra Livmorhalsprogrammet. Da oppdages celleforandringer før det utvikler seg til kreft.

Krefttallene er hentet fra Kreftregisteret, som samler inn data og utarbeider statistikk om kreftforekomsten i Norge. Kreftregisterets tall for 2024 kan du lese om på fhi.no.