Ménières sykdom

Hva er Ménières sykdom?

Ménières sykdom er en kronisk sykdom som skyldes at det er for mye væske i det indre øret, der hørsels- og balanseorganene befinner seg. Dette fører til hørselstap, øresus og trykkfølelse i øret. I starten vil øresymptomene komme og gå i perioder. Over en periode som vanligvis strekker seg over flere år, blir disse symptomene mer konstante.

Det mest karakteristiske symptomet, og ofte det mest plagsomme, er kraftige anfall av svimmelhet som vanligvis varer fra 20 minutter opp til 12 timer. Disse anfallene kommer ofte i serier, mens du i perioder kan være anfallsfri. Over tid blir anfallene vanligvis svakere og forsvinner. Det finnes også behandling som kan dempe anfallene.

Symptom på Ménières sjukdom 

De vanligste symptomene ved Ménières sykdom er 

• kraftige anfall av svimmelhet (som varer fra 20 minutter til 12 timer)
• hørselstap
• øresus (tinnitus)
• trykkfølelse i øret

Under et typisk Ménière-anfall får du følelsen av å rotere kraftig (vertigo). Etter dette kan du kjenne deg kvalm, få brekninger eller være ustø. Rundt halvparten av de med Ménières sykdom beskriver også at øret har blitt tett (følelse av dott i øret) eller at de har trykk i øret.
 
Mange blir også ømfintlige overfor lyder (lydskyhet). Anfallet varer fra 20 minutter til flere timer, men sjelden mer enn 12 timer.

Årsaker til Ménières sykdom

Økt væskemengde i det indre øret fører til strekk på de fine membranene der sanseområdene for hørsel og likevektssans befinner seg. Hva som forårsaker væskeansamlingen, er i de fleste tilfeller ukjent. En sjelden gang kan det være arvelig. Noen ganger kan det skyldes annen sykdom i eller skade av øret.

Risikofaktorer

Ménières sykdom starter oftest i voksen alder og er uvanlig hos barn. Kvinner rammes omtrent like ofte som menn. 

Omtrent 1 til 2 promille av befolkningen har Ménières sykdom. 

Utredning og diagnose

Hvis du opplever anfall av svimmelhet ledsaget av hørselstap, øresus og trykkfølelse i øret, bør du undersøkes for Ménières sykdom. Fastlegen din kan henvise deg til utredning hos øre-nese-halsspesialist, for å bekrefte eller avkrefte diagnosen. 

Det er viktig at du gir legen en grundig beskrivelse av svimmelhetsanfallene. Hvis det er mistanke om at du har Ménières sykdom, bør du føre en anfallslogg for å registrere hyppighet og grad av symptomer. 
 
Sykdommen gir et karakteristisk hørselstap som kan bekreftes ved hørselsmåling (audiometri). I starten av sykdommen kan hørselen være normal mellom anfallene. Over tid vil du ofte ha et kontinuerlig hørselstap på det aktuelle øret også mellom anfallene. 
 
I noen tilfeller kan det være nødvendig med billeddiagnostikk, for eksempel MR av det indre øret som ledd i utredningen.

Behandling av Ménières sykdom

Behandlingen ved Ménières sykdom går ut på å lindre symptomene ved anfall, forebygge nye anfall og behandle medfølgende problemer som hørselstap eller redusert balanse.

De aller fleste kan bli behandlet utenfor sykehus. Ved langvarige og uttalte plager, kan noen ha nytte av medisiner eller operasjon. 

Medisinsk behandling 

Bruk av vanndrivende medisiner og redusert inntak av salt kan i noen tilfeller hjelpe på symptomene. Andre medikamenter, blant annet betahistin, kan også forsøkes. 

Operasjon

Et dren (ventilasjonsrør) kan opereres inn i trommehinnen til øret for å endre trykkforhold og sammensetningen av luft i mellomøret. Dette vil i noen tilfeller dempe symptomene. 
 
Om du har langvarige plager med kraftige svimmelhetsanfall, vil legen en sjelden gang vurdere andre type operasjoner. Det finnes flere muligheter, men det vanligste er såkalt medikamentell labyrintdestruksjon, der balanseorganet blir ødelagt ved innsprøyting av gentamycin i mellomøret. 
 
Denne behandlingen fører for de fleste til at anfallene forsvinner eller blir mye svakere. Du må likevel regne med å være mer svimmel en periode etterpå og du kan ha behov for balansetrening. Det er også en risiko for at hørselen på øret du behandlet, blir dårligere etter denne behandlingen.

Å leve med Ménières sykdom

Et regelmessig liv med nok søvn, fysisk mosjon og uten for mye stress regnes som gunstig for å forebygge anfall. Fysisk aktivitet mellom anfallene er viktig for å trene balansen.Turgåing er en god måte å gjøre dette på.

Fortell gjerne familie, venner, arbeidsgiver og kollegaer om sykdommen. Åpenheten kan gjøre det lettere for andre å ta hensyn til deg.

Noen kan oppleve serier av anfall kort tid etter hverandre. Heldigvis er slike anfallsserier forbigående, og etter anfallene vil du ofte ha en lengre stabil periode med lite anfall.

Hvis du begynner å unngå sosiale situasjoner, holder deg mest hjemme eller livet føles håpløst i lengre perioder, er det viktig at du tar kontakt med fastlegen din for å få hjelp. Det finnes profesjonell hjelp å få i hele landet.

Det finnes også rehabiliteringstilbud flere steder i landet. Hørselsforbundet tilbyr informasjon, rehabilitering og lærings- og mestringskurs for pasienter med Ménières sykdom.

Førerkort ved Ménières sykdom

Ménières sykdom kan gi svimmelhetsanfall som gjør det farlig å kjøre bil. Du må derfor vurdere om du kan kjøre på en trafikksikker måte, i samråd med lege.

Dette er av betydning for om du kan kjøre:

• Om du får varselsymptomer før et anfall. Da kan du stoppe bilen trygt eller la være å kjøre.
• Om sykdommen er stabil, for eksempel at du ikke har hatt svimmelhetsanfall de siste 1 til 2 årene.

Reglene er forskjellige for de ulike førerkortklassene. Det er strengere krav jo høyere førerkortgruppe du har.

Som fører av motorvogn har du plikt til å melde fra om sykdom som kan svekke kjøreevnen. Ved ménières sykdom bør du snakke med fastlegen for å få råd om hva som gjelder for deg.

Prognose

Ménières sykdom er kronisk. Det betyr at funksjonen i øret ditt blir redusert over tid, selv om de fleste fungerer bra til tross for sykdommen.

Til å begynne med vil hørselssymptomene kunne variere mye. I perioder kan det føles som om hørselen er helt borte, andre ganger kan hørselen føles nesten normal. Senere blir hørselssymptomene mer konstante, selv om øret sjelden blir helt døvt.

Svimmelhetsanfallene vil oftest bli mildere over tid. Noen kan likevel ha nokså uttalte og langvarige plager, og da er det vanligvis anfallene av svimmelhet som er hovedproblemet.