Svimmelhet

Svimmelhet er et vanlig helseproblem som kan ha mange årsaker. Behandlingen avhenger av om symptomene kommer plutselig (akutt), anfallsvis (episodisk) eller om svimmelheten er vedvarende og langvarig (kronisk).

Kvinne er svimmel og holder seg til hodet.

Illustrasjon: Foto: istockphoto

Akutt svimmelhet

Plutselig og uvanlig kraftig svimmelhet som vedvarer i mer enn 15 minutter kan noen ganger skyldes alvorlig sykdom – for eksempel hjerneslag, som krever rask hjelp for å redusere skade. Du bør derfor søke hjelp umiddelbart. Den vanligste årsaken til plutselig svimmelhet er sykdommer i likevektsorganet i det indre øret. Dette er sykdommer som vanligvis er ufarlige, selv om de kan være svært ubehagelige. Rask legehjelp er viktig så lenge årsaken er uavklart.

Noen årsaker til akutt svimmelhet er:

Kontakt 113 ved alvorlige symptomer

Tror du det er farlig eller lett kan bli det skal du straks ringe 113. Disse symptomene er alltid alvorlige:

  • nedsatt bevissthet eller bevisstløs
  • plutselig forvirring
  • plutselig vanskelig å puste eller svært tung pust
  • blek, kald og klam hud ved sykdom eller skade
  • plutselige smerter i brystet, som varer mer enn fem minutter
  • plutselig uvanlig kraftig hodepine

113 medisinsk nødtelefon kan hjelpe deg med vurderingene på hva du skal gjøre. (kilde: www.113.no)

Episodisk svimmelhet

Episodisk svimmelhet  er svimmelhet i anfall eller episoder. Svimmelhet og uvelhet som går over, men kommer tilbake gjentatte ganger på samme måte, skyldes vanligvis mindre alvorlige tilstander.

Svimmelhetsanfall kan likevel være svært plagsomt og rask legehjelp kan være viktig dersom det oppstår nye eller uvanlige tilleggssymptomer. For å stille rett diagnose er det viktig med gode opplysninger om anfallene, særlig hvor lenge de varer og om det er eventuelle utløsende faktorer («triggere»). Tilleggssymptomer kan også gi verdifull informasjon, f.eks. trykk i hodet, hodepine eller symptomer fra ørene.

Noen årsaker til episodisk svimmelhet er:

Kronisk svimmelhet som ikke går over

Svimmelhet kan i noen tilfeller være langvarig. Plagene kan variere fra dag til dag avhengig av gjøremål, men går ikke helt over. For mange fører symptomene til utmattelse og uvelhet ved fysisk anstrengelse, ved bevegelser og ved ulike synsinntrykk. Noen opplever balanseproblemer og ustøhet.

Det er viktig å kontakte fastlege for å diskutere hva som kan være årsaken til symptomene, om det er behov for utredning og hva som eventuelt kan gjøres for å avhjelpe problemet. Mye av utredningen kan foregå hos fastlegen, blant annet undersøkelse av hjerte, blodtrykk, nervesystem samt blodprøver. Noen ganger er det nødvendig å ta bilder (CT eller MR) av hjernen og det indre øret.

Hvis fastlegen finner at det er mistanke om sykdom i nervesystemet eller i ørene, kan det være nødvendig med henvisning til spesialist i henholdsvis nevrologi eller øre-nese-halssykdommer.

Dersom utredning hos fastlege, og eventuelt i spesialisthelsetjenesten, ikke avdekker noen sikker årsak til symptomene, vil langvarige svimmelhetssymptomer ofte kreve langsiktig rehabilitering.

Langvarig svimmelhet fører ofte til betydelig bekymring og ubehag. For å kunne leve og fungere på en best mulig måte med symptomene er det viktig å forstå når symptomene oppstår og hva som kan gjøres for å lindre dem. Det er også viktig å føle seg trygg på at det ikke er noe farlig.

Balansetrening og fysisk aktivitet spiller ofte en nøkkelrolle. Et eksempel er vestibulær rehabilitering, som er tilgjengelig som dagbehandling hos fysioterapeuter og som døgnbehandling ved flere av landets rehabiliteringssentre. Utredningen har vanligvis da avklart at det ikke dreier seg om noen alvorlig eller livstruende tilstand, men symptomene kan likevel være svært plagsomme og redusere livskvaliteten. Siden behandlingen er langsiktig, er motivasjon og jevnlig aktivitet viktig.

Mange pasienter med langvarig svimmelhet får i dag diagnosen PPPS (persisterende postural-perseptiv svimmelhet). Dette er en følgetilstand til mange av de andre årsakene til svimmelhet og regnes ofte som en slags spenningstilstand.

Svimmelhet utløser ofte frykt for å falle. Denne frykten kan være ubevisst, men fører ofte til anspenthet som kan være uheldig og som kan bidra til å forlenge symptomene. Frykten for å falle aktiverer fare-sentre i hjernen og fører til økt oppmerksomhet, konsentrasjon og økt bruk av synet for å kontrollere omgivelsene.

Muskelspenninger er også vanlig. Det samlede resultatet av dette er en spenningstilstand både i hjernen og i muskel-skjelettsystemet som medfører utmattelse og redusert toleranse for passive bevegelser og for bevegelser og kompliserte mønstre i synsfeltet. Noen tegn på denne spenningstilstanden er:

  • Du er svimmel de fleste dager i tre måneder eller mer.
  • Du blir uvel av passive bevegelser (f.eks. i rulletrapp, heis, bil) eller å se på ting som beveger seg.
  • Svimmelheten forverrer seg kraftig av forvirrende synsinntrykk, som for eksempel når du er på et kjøpesenter, i folkemengder eller når du bruker synet til presisjonsoppgaver som lesing eller arbeid ved dataskjerm.

Det er denne sammensetningen av symptomer som kalles PPPS. I noen tilfeller kan PPPS føre til en vond sirkel med fysisk inaktivitet, angst og depresjon. Behandlingen av PPPS er i første rekke vestibulær rehabilitering, men medikamenter av typen antidepressiva kan også være til hjelp.

Prognose ved langvarig svimmelhet

Forskning fra Balanselaboratoriet i Bergen viser at pasienter som utredes for langvarig svimmelhet i gjennomsnitt har samme forventede levetid som resten av befolkningen. Prognosen påvirkes av hva som er årsaken til symptomene, særlig hjerte-karsykdom, påvist nevrologisk sykdom eller øresykdom.

Svimmelhet kan gå over selv om den har vart lenge. Erfaring viser imidlertid at de fleste med svimmelhet som varer i mer enn et halvt år, også har restsymptomer fem til ti år senere. Dette har vist seg å være relativt uavhengig av diagnosen, og understreker nødvendigheten av langsiktig behandling. Behandlingen må rettes mot å forebygge komplikasjoner ved å oppnå trygghet, god funksjon og livskvalitet til tross for svimmelheten.

En praktisk tilnærming kan være å rette oppmerksomheten mot komplikasjoner til svimmelhet, snarere enn svimmelheten i seg selv. Mange av disse komplikasjonene er det mulig å forutsi, forebygge og behandle:

  • Utrygghet. Unngå følelsen av utrygghet ved å søke hjelp tidlig.
  • Fysisk inaktivitet. Unngå å bli passivisert. Forsøk å trene regelmessig og være i mest mulig normal fysisk aktivitet selv om det medfører mer ubehag. Turer til fots er god balansetrening.
  • Anspenthet. Spenner du i kjeve eller skuldre, presser tungen opp i ganen eller har vansker med å puste dypt og rolig? Å få økt kroppsbevissthet eller benytte avspenningsteknikker kan bidra positivt. Fysisk aktivitet gir ofte god avspenning i etterkant.
  • Tretthet/utmattelse. For høye krav til deg selv, eller opplevelse av ikke å strekke til på jobb eller privat, kan føre til overbelastning. Svimmelhet kan føre til at du i en periode må skjære ned på aktiviteter både i arbeid og familieliv. Du kan trenge mer tid til både trening og hvile. Likevel er daglige aktiviteter, inkludert arbeid, en viktig del av behandlingen.
  • Psykiske komplikasjoner. Angst og depresjon er vanlige komplikasjoner til svimmelhet. Både fysisk aktivitet og kognitiv atferdsterapi kan spille positivt inn.

Balansesystemet

Uten at vi tenker over det, utfører hjernen vår hele tiden kompliserte beregninger for at vi skal holde oss oppreist og bevege oss. For å klare dette, mottar hjernen en konstant strøm av informasjon fra sanseorganene om kroppens stilling og bevegelse i rommet. Hjernen får denne informasjonen på tre forskjellige måter:

  • Likevektssansen er evnen vi har til å oppfatte hodets stilling og bevegelser i rommet. Balanseorganet i det indre øret inneholder små målere som hele tiden sender rask og presis informasjon til hjernen om hvilken stilling hodet befinner seg i og om hodet beveger seg eller er i ro. Hjernen bruker denne informasjonen til å utløse lynraske reflekser som uten at vi tenker over det hjelper oss til å holde balansen, forhindre fall og stabilisere øynene når hodet beveger seg. Sykdommer som påvirker likevektssansen fører ofte til svimmelhet, kvalme og ustøhet. Du kan lese mer om balanseorganet og likevektssansen på Store norske leksikon.  
  • Propriosepsjon er kroppens evne til å oppfatte sin egen stilling og bevegelse. Tusenvis av små følelegemer i hud, sener og ledd forteller hjernen hvordan vi beveger på armer og ben og hvor kroppens tyngdepunkt befinner seg i forhold til føttene. Denne informasjonen gjør at vi kjenner vår egen kropp og bidrar til å utløse raske reflekser som forhindrer fall ved plutselige og uforutsette hendelser, for eksempel hvis vi holder på å gli på glattisen. Propriosepsjonen kan bli svekket av sykdommer i nervene eller ryggmargen, og dette er en vanlig årsak til ustøhet og balanseproblemer.
  • Synssansen er svært viktig for vår oppfatning av rommet rundt oss. Synet gjør oss i stand til å oppdage hindringer og farer i omgivelsene. I tillegg gir synet beskjed til hjernen når hodet beveger på seg. Ved skader i balanseorganet blir du mer avhengige av synssansen for å unngå å falle. Ubevisst vil du begynne å se nøyere på veien foran deg når du går samtidig som du blir mer oppmerksom på bevegelser i omgivelsene. Hjernen bruker imidlertid mye tid og ressurser på å behandle synsinntrykk. Når synssansen skal erstatte likevektssansen eller propriosepsjonen, kan dette føre til at du blir mer uvel og sliten av aktiviteter som tidligere ikke var noe problem.

Vi blir først bevisst på vår balanse når noe er galt eller uvant. Svimmelhet skyldes ofte at signalene vi mottar fra syn og balanseorganer ikke stemmer overens eller er uvante. Hva som oppfattes som uvant er i stor grad avhengig av våre erfaringer og varierer mye fra person til person.

Balansesystemet vårt har en fantastisk evne til å tilpasse seg. Dette skyldes dels at hjernen vår hele tiden er i forandring og kan erstatte ødelagte koblinger. I tillegg baserer balansesystemet seg på flere sanseorganer. Dersom ett av dem skades, kan du ofte trene opp bruken av de andre slik at balansen etter en tid blir bedre. Det er likevel viktig å være klar over at langvarige svimmelhetssymptomer ofte krever langsiktig opptrening, og at restsymptomer er vanlige. Dette kan føre til at man må gjøre omprioriteringer i hverdagen slik at man får mer tid til fysisk aktivitet og hvile.