Lagring av stamceller fra navlestrengsblod

Navlestrengsblod til eget bruk

Ved fødselen inneholder navlestrengen og morkaken blod fra fosteret. Dette blodet har en høy andel stamceller av samme type som dem vi finner i benmargen. Noe av stamcellenes funksjon er å erstatte døde eller skadete celler i kroppen. Stamceller kan derfor brukes til å behandle enkelte blod- og immunsykdommer.

Private bedrifter tilbyr lagring av navlestrengsblod fra nyfødte med tanke på at barnet selv kan få bruk for det senere i livet. Noen foreldre lurer på om de bør lagre navlestrengsblodet som en «forsikring» mot fremtidig alvorlig sykdom.

Ikke anbefalt av norske fagmiljøer

Nytten av tapping og lagring av navlestrengsblod til eget bruk er derimot ikke vitenskapelig dokumentert, og det finnes ingen behandlinger i det offentlige norske helsevesenet som baserer seg på bruk av eget navlestrengsblod. Lagring til eget bruk er derfor ikke anbefalt av norske fagmiljøer. 

Les mer om hvordan det offentlige tilbudet for stamcellebehandling fungerer.

Lav sannsynlighet for at eget lagret navlestrengsblod vil bli brukt

Selv om norske fagmiljøer ikke anbefaler lagring av navlestrengsblod til eget bruk, er det likevel bestemt at foreldre ikke skal nektes å tappe og lagre navlestrengsblod ved private navlestrengsblodbanker, dersom de ønsker det.

Helseforetakene skal derfor legge til rette for at foreldre skal kunne benytte slike private tilbud, på eget initiativ og for egen regning. Det forutsettes at dette kan gjennomføres innenfor rammen av hva som anses som faglig forsvarlig og praktisk mulig.

Hvis du vurderer å tappe og lagre navlestrengsblod privat, er det viktig å være klar over følgende:

• Det er en helsefordel for den nyfødte å få blodet i navlestrengen og morkaken tilbakeført. Derfor anbefaler fagmiljøene sen klipping av navlestrengen. Ved lagring av navlestrengsblod bør det tappes minst 70 ml blod for at det skal ha noen hensikt. Derfor vil det bli en avveining mellom å få nok blod til lagring for fremtidig bruk, og å få tilbakeført mest mulig til barnet. I en slik avveining skal hensynet til den nyfødte vektlegges. Og ved fødselen skal alltid mors og barns sikkerhet gå foran.
• Det er svært liten sannsynlighet for at eget lagret navlestrengsblod vil bli brukt til behandling av fremtidig sykdom.
• En beregning basert på dagens behandlingsmuligheter indikerer at 1 av 20 000 til 250 000 vil kunne få behov for stamceller som lagres ved fødselen. For personer med europeisk bakgrunn er sannsynligheten enda lavere, fordi de enda oftere finner en egnet giver i benmargsgiverregistrene og de allogene navlestrengsblodbankene. 
• Hvis et barn i fremtiden trenger stamcellebehandling, for eksempel på grunn av kreft, er det mest sannsynlig at stamceller til behandling hentes fra en annen giver, eller fra barnets blod eller benmarg etter at diagnosen er stilt. Barn som fødes med arvelig sykdom har heller ingen nytte av å lagre stamceller fra sin egen navlestreng. Årsaken er at den genetiske feilen som gjør barnet sykt også vil være til stede i de cellene som ble lagret ved fødselen.
• I dag brukes sjelden stamceller fra navlestrengsblod som er lagret lengre enn 10 år til behandling. Nyere forskning viser imidlertid at kvaliteten på de lagrede cellene ikke reduseres ved lagring opp til 15 år. Hvor lenge celler fra navlestrengsblod faktisk kan lagres uten å ta skade er foreløpig usikkert.

Praktiske forhold ved privat lagring av navlestrengsblod

Hvis du bestemmer deg for å lagre navlestrengsblod ved en privat navlestrengsblodbank, er det også noen forhold som kan føre til at det likevel ikke blir lagret celler:

• Det er ikke mulig å tappe nok blod fra navlestrengen
• Navlestrengsblodet blir forurenset med bakterier eller virus i forbindelse med fødselen eller tappingen
• Det oppstår komplikasjoner under fødselen slik at det av hensyn til mor eller barn ikke er forsvarlig å bruke tid på tapping av navlestrengsblod

Ved allogene navlestrengsblodbanker kasseres også cirka halvpartene av de tappede enhetene, enten på grunn av for lavt antall stamceller, eller på grunn av forurensing med bakterier eller virus.

Hvis du vurderer lagring av navlestrengsblod til eget bruk bør du også være klar over at det har vært tilfeller av at private navlestrengsblodbanker har gått konkurs.

Tips til deg som vurderer å lagre navlestrengsblod

• Det er i dag ikke dokumentert nytteeffekt av lagring av eget navlestrengsblod.
• Hvis du velger å lagre navlestrengsblod, bør du sjekke at den som utfører tappingen har godkjenning fra Helsedirektoratet. 
• Sjekk at virksomheten har en backup-avtale for lagring dersom den skulle gå konkurs.
• Sjekk at mengden stamceller som virksomheten oppgir er tilstrekkelig for lagring, og hvorvidt dette er nok til behandling med dagens teknologi.
• Vær skeptisk til virksomheter som promoterer navlestrengsblod som en mirakelkur.
• Husk at det nyfødte barnet ikke kan gi samtykke til donasjon av sine stamceller, og at det er en helsefordel for barnet å få blodet i morkaken og navlestrengen tilbakeført.

Stamcellebehandling: Slik fungerer det offentlige tilbudet

En stamcelletransplantasjon er en behandling hvor man erstatter en pasients syke stamceller med friske. Hvis en person må behandles med en såkalt allogen stamcelletransplantasjon, det vil si at personen får stamceller fra en annen person, er det vanlig å bruke celler fra et nært familiemedlem eller fra en ubeslektet giver. En ubeslektet giver er en person som har registrert seg som villig til å gi stamceller til pasienter som trenger det.

Stamceller kan høstes fra benmarg, blod eller navlestrengsblod.

For å unngå en kraftig immunologisk avstøtningsreaksjon ved stamcelletransplantasjon, må giver og pasient være HLA-identiske, eventuelt ha en så lik HLA-type som mulig. HLA er molekyler involvert i immunforsvaret. Vi mennesker har et mangfold av ulike HLA-typer.

Bruk av stamceller fra familiemedlemmer

Søsken har nær 30 prosent sjanse for å ha lik HLA-type. Familiegivere er derfor oftest søsken, og en sjelden gang foreldre eller barn.

Bruk av stamceller fra ubeslektede givere

I Norge og mange andre land er det registre over personer som frivillig vil gi stamceller dersom en pasient, ett eller annet sted i verden, skulle få behov for akkurat deres HLA-type. Totalt er mer enn 36 millioner frivillige benmargsgivere registrert. I Norge er det hvert år omkring 150 pasienter som trenger stamcelletransplantasjon. For pasienter med europeisk opphav er det mulig å finne en HLA-identisk ubeslektet benmargsgiver til over 95 prosent av pasientene. For pasienter med ikke-europeisk bakgrunn finner man en ubeslektet giver til over 80 prosent.

Det norske benmargsgiverregisteret ved Rikshospitalet rekrutterer benmargsgivere blant godkjente blodgivere.

Kun hos pasienter med svært uvanlige HLA-typer kan en måtte ty til navlestrengsblod. En rekke land har allogene navlestrengsblodbanker, og det er på verdensbasis lagret blod fra om lag 800 000 navlestrenger.

Navlestrengsblod brukes allikevel stadig sjeldnere til allogen stamcelletransplantasjon. Hvis det ikke finnes søsken eller ubeslektete givere med lik HLA-type, benyttes i stadig større grad familiemedlemmer som ikke har helt lik HLA-type fremfor navlestrengsblod.

Bruk av pasientens egne stamceller

I noen tilfeller, for eksempel ved visse typer kreft, kan pasientens egne stamceller brukes til såkalt autolog stamcelletransplantasjon. Da høstes stamceller fra pasientens benmarg eller blod etter at diagnosen er stilt og den første cellegiftkuren har «slått ned» kreften. Deretter lagres stamcellene i en fryser mens pasienten gjennomgår videre cellegiftbehandling. Stamcellene gis til slutt tilbake til pasienten etter at cellegiftbehandlingen er gjennomført. Med ny teknologi kan det i fremtiden kanskje bli aktuelt å benytte andre celletyper til behandling, både fra pasienten selv eller fra ubeslektede givere. Disse cellene vil ikke nødvendigvis høstes fra pasientens navlestreng.

Bruk av navlestrengsblod ved enkelte tilfeller av sykdom i familien

I familier der det allerede er et barn med sykdom som kan behandles med stamcelletransplantasjon, vil det offentlige i enkelte situasjoner sørge for at navlestrengsblod fra et nyfødt søsken blir lagret. Dersom den nyfødte og et eldre søsken har tilstrekkelig lik HLA-type, kan navlestrengsblodet transplanteres til det eldre søskenet. Dette forutsetter at den nyfødte selv ikke har sykdommen. Leukemi, β-thalassemi og sigdcelleanemi er eksempler på slike sykdommer. Hvis du er gravid og dette er en aktuell situasjon for din familie, bør du ta kontakt med transplantasjonslegene ved Barneavdelingen på Rikshospitalet.