Yrkesvaksinasjon

Alle arbeidstakere har krav på et trygt arbeidsmiljø, og vaksinasjon kan være ett av flere virkemidler for å oppnå dette. Her er vaksinene som kan være aktuelle for ulike yrkesgrupper, og beskrivelse av ansvarsforholdene som gjelder ved vaksinasjon av ansatte.

Vaksine settes i armen.

Illustrasjon: Digitalpress / Mostphotos

Vaksinasjon av arbeidstakere kan ha ett eller flere formål:

  • Å redusere risiko for sykdom hos arbeidstakere forårsaket av biologiske faktorer de kan bli eksponert for i yrkessammenheng – direkte beskyttelse.
  • Å hindre at arbeidstakere sprer smitte videre – indirekte beskyttelse.
  • Å redusere sykefravær, opprettholde beredskap og kapasitet.

Alle arbeidstakere har krav på et trygt arbeidsmiljø, og vaksinasjon kan være ett av flere virkemidler for å oppnå dette. I noen sammenhenger kan også arbeidstaker utgjøre en smitterisiko for andre, og vaksinasjon kan redusere risikoen for å spre smitte videre.

Disse ulike begrunnelsene for vaksinasjon av ansatte reguleres av ulikt lovverk. I tillegg kan enkelte arbeidsplasser tilby vaksine mot sykdom det ikke nødvendigvis er noen økt risiko for smitte på jobb, men som kan påvirke sykefravær, kapasitet og beredskapsevne på arbeidsplassen.

Yrkesvaksinasjon for å redusere risiko for sykdom hos arbeidstakere

​Det er Arbeidstilsynet som gir overordnede anbefalinger om vaksinasjon i forbindelse med yrkesutøvelse der formålet er å beskytte arbeidstakere mot smitte de kan utsettes for på jobb.  På den enkelte arbeidsplass er det arbeidsgivers ansvar å vurdere risikoen for smitte.

Smitterisiko for forskjellige yrkesgrupper er avhengig av flere faktorer som:

  • arbeidsoppgaver
  • forekomst av aktuelle smittestoffer i miljøet
  • kvaliteten på smitteforebyggende rutiner i bedriften og hvordan rutinene etterleves av den enkelte arbeidstaker

Risikovurdering av smittefare

Dersom en arbeidstaker skal jobbe i et miljø med kjent økt risiko for smitte, stilles det krav til arbeidsgiver etter forskrift om utførelse av arbeid kapittel 6 om arbeid i omgivelser som kan medføre eksponering for biologiske faktorer [1]. Arbeidsgiver plikter etter § 6-1 å foreta en risikovurdering av smittefare. På bakgrunn av risikovurderingen, vurderes ulike smittereduserende tiltak som vaksinasjon, bruk av verneutstyr og generell hygiene. De ansatte må få nødvendig informasjon og opplæring om egen smitterisiko.

Sikker og effektiv vaksinasjon

Paragraf 6-12 i forskrift om utførelse av arbeid regulerer vaksinasjon av ansatte. Arbeidsgiver skal sørge for at arbeidstakere tilbys sikker og effektiv vaksinasjon mot biologiske faktorer de kan bli eksponert for.

  • Med sikker vaksine menes at vaksinering ikke medfører vesentlig helserisiko for den ansatte.
  • Med effektiv vaksine menes at vaksinen gir rimelig god beskyttelse.

Tilbud om vaksinasjon bør gis skriftlig, og det bør dokumenteres når slike tilbud er gitt. Berørte arbeidstakere skal gis informasjon om fordeler og ulemper ved å la seg vaksinere. Det er frivillig for arbeidstakerne å ta imot tilbudet om vaksinasjon. Arbeidsgiver skal dekke utgiftene ved vaksinasjon som faller inn under denne forskriften.

Selv om vaksinasjon er frivillig, har arbeidstaker plikt til å medvirke til å redusere risiko. Dersom arbeidsgiveren vurderer at vaksinasjon gir vesentlig reduksjon av smitterisiko forbundet med å utføre bestemte oppgaver, men arbeidstakeren ikke tar imot vaksinasjon, kan arbeidsgiveren nekte vedkommende å utføre disse oppgavene.

Vaksine til elever/studenter

Elever/studenter i praksis anses som arbeidstakere etter arbeidsmiljølovens (§1-6) regler om helse, miljø og sikkerhet når de utfører arbeid i virksomhet som går inn under loven [2]. Formelt sett er det praksisstedet som har arbeidsgiveransvaret og skal gjøre en risikovurdering og eventuelt tilby vaksine mot biologiske faktorer elever/studenter kan bli eksponert for.

For at elevene/studentene skal ha optimal beskyttelse ved oppstart i praksis, er det likevel hensiktsmessig at studiestedene legger til rette for nødvendig vaksinering i god tid før praksisperioden starter, selv om studiestedet ikke formelt sett har dette ansvaret. Dette er spesielt viktig for vaksiner som det trengs lang tid å for få fullført hele vaksinasjonsserien eller hvor effekten kommer sent.

Yrkesvaksinasjon for å hindre at arbeidstakere sprer smitte videre

​Vaksinasjon av arbeidstakere begrunnes i noen sammenhenger også ut fra et mål om å beskytte flere enn den som vaksineres. I Norge er vaksinasjonsanbefalinger med mål om å beskytte andre knyttet til yrkesgruppene helsepersonell og svinerøktere, se utdypende tekster nedenfor.

Vaksinasjon av helsepersonell for å begrense smittespredning til sårbare pasienter

Krav til virksomheten/arbeidsgiver

Arbeidsgivere i helse- og omsorgstjenesten skal sikre rutiner for å verne helsepersonell, ansatte og pasienter mot smitte. Med helse- og omsorgstjenesten menes den kommunale helse- og omsorgstjenesten, spesialisthelsetjenesten og tannhelsetjenesten og private tilbydere av helse og omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3, d.

Forskrift om smittevern i helse- og omsorgstjenesten stiller krav om infeksjonskontrollprogram som inneholder tiltak som verner helsepersonell, ansatte og pasienter mot smitte [3]. Alle institusjoner som omfattes av forskriften, skal ha et infeksjonskontrollprogram som skal inneholde skriftlige retningslinjer for ulike smitteverntiltak. Vaksinasjon av ansatte med relevante vaksiner er et slikt tiltak.

Helsetjenester som tilbys eller ytes skal være forsvarlige. Helsetjenesten skal tilrettelegge og organisere sine tjenester slik at personell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 4-1 og spesialisthelsetjenesteloven § 2-2 og helsepersonelloven § 16 [4-6].

Aktuelle tiltak fra arbeidsgiver:

  • Holdninger og forventninger: Arbeidsgiver bør spørre stillingssøker ved ansettelse om vaksinasjonsstatus og holdninger til vaksiner som er relevante for stillingen. Arbeidsgiver bør også motivere til og signalisere tydelige forventninger ved årlig tilbud om influensavaksine og andre relevante vaksiner.
  • Tilgjengelighet: Sørge for at ansatte får god informasjon og et lett tilgjengelig tilbud om relevante vaksiner. Arbeidsgiver skal dekke kostnadene ved vaksinasjon.
  • Forsvarlighetsvurdering: Arbeidsgiver skal kartlegge smitterisiko og vurdere faren for at ikke-vaksinerte ansatte smitter sårbare pasienter. Dette er spesielt viktig for ansatte som har kontakt med personer som er uvaksinerte eller immunsupprimerte. Det kan for eksempel gjelde ansatte på intensivavdelinger, kreftavdelinger, legevakt, akuttmottak på sykehus, samt personell som arbeider med barn, organtransplanterte, andre pasienter som får immunsupprimerende behandling eller eldre pasienter.

    Risikovurderingen må gjøres lokalt, basert på hvordan helsepersonellet utfører arbeidet og hvordan den enkelte arbeidstaker er i kontakt med sårbare pasienter. Videre skal arbeidsgiver vurdere om det er forsvarlig at ansatte som ikke er immune mot, og ikke tar imot tilbud om vaksine, arbeider med sårbare pasienter. Dersom virksomhetsansvarlige mener det ikke er forsvarlig, bør den aktuelle arbeidstakeren få arbeidsoppgaver som ikke innebærer kontakt med sårbare pasienter.

Krav til helsepersonell

Vaksinasjon er frivillig for den enkelte arbeidstaker. Helsepersonelloven § 4 pålegger helsepersonell å utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Det betyr også at den enkelte helsearbeider bør ta ansvar for å beskytte sine pasienter mot smitte med de ulike smitteverntiltak som finnes, hvor vaksinasjon er et av flere virkemidler.

Les mer om aktuelle vaksiner for helsepersonell i eget avsnitt nedenfor.

Vaksinasjon av svinerøktere for å redusere risiko for influensasmitte mellom menneske og gris

Svinerøktere og andre som har regelmessig kontakt med levende griser anbefales sesonginfluensavaksine.

Den primære hensikten er å begrense smitte fra røkter til gris, for å motvirke utvikling av influensavirus med nye egenskaper i grisene som følge av smitte over artsgrenser/ reassortering mellom humane og animalske influensavirus.

Sekundært vil man også kunne hindre påfølgende smitte tilbake til mennesker.

Les mer om begrunnelsen for denne anbefalingen i Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell: Begrunnelse for anbefaling for svinerøktere

Yrkesvaksinasjon for å redusere sykefravær og opprettholde beredskap

For helsepersonell er det en uttalt målsetting at årlig influensavaksinasjon også skal bidra til å opprettholde tilstrekkelig beredskap i helseinstitusjonene i influensasesongen, ettersom influensautbrudd medfører en stor ekstra belastning på sykehusene og resten av helsetjenesten.

Selv om det ikke er noen nasjonale vaksinasjonsanbefalinger for andre yrkesgrupper med denne begrunnelsen, er det enkelte arbeidsplasser som tilbyr vaksinering for å redusere sykefravær, opprettholde beredskap og kapasitet. Dette gjelder først og fremst sesonginfluensavaksine til ansatte utenfor definerte risikogrupper. Dette er kun et tilbud fra arbeidsgiver og ikke en del av nasjonalt vaksinasjonsprogram.

Les mer om influensavaksinen i Vaksinasjonsveilederen.

Hvilke yrkesgrupper bør tilbys hvilke vaksiner?

Generelt anbefales alle å være vaksinert mot:

Fordi beskyttelsen for noen av disse sykdommene avtar over tid, er det aktuelt med oppfriskningsvaksinasjon mot sykdommene difteri, stivkrampe kikhoste og polio når det er gått 10 år eller mer siden forrige vaksinedose.

En del vaksiner finnes kun som kombinasjonsvaksiner og ikke som enkeltkomponentvaksiner:

  • Kikhostevaksine finnes kun i kombinasjon med difteri- og tetanusvaksine, med eller uten poliovaksine.
  • Meslingvaksine finnes kun i kombinasjon med kusma- og rubellavaksine (MMR-vaksine).

Sjekk hvilke vaksiner som kan være aktuelle for visse yrkesgrupper og visse typer arbeid i Folkehelseinstituttets sjekkliste.

Aktuelle vaksiner til helsepersonell

  • Alt helsepersonell med pasientkontakt bør være beskyttet mot meslinger. Alle som ikke vet at de har fått MMR-vaksine eller har gjennomgått de aktuelle sykdommene, bør vaksineres med MMR-vaksine.
  • Alt helsepersonell med pasientkontakt bør vaksineres årlig mot sesonginfluensa.
  • Alt helsepersonell bør være oppdatert med vaksine mot difteri, tetanus, kikhoste og polio.
  • Helsepersonell med manglende immunitet for varicella og som har nærkontakt med personer med økt risiko for alvorlig forløp av varicella bør vaksineres.

MMR-vaksine

Ansatte i helsetjenesten har økt risiko for å bli smittet med meslinger sammenlignet med den generelle befolkningen. Ved meslingutbrudd er helsetjenesten ofte en arena for smittespredning og det er spesielt alvorlig dersom allerede sårbare pasientgrupper smittes. Aller mest utsatt er uvaksinerte spedbarn og immunsupprimerte i alle aldersgrupper.

Folkehelseinstituttet anbefaler generelt at alle voksne som ikke har gjennomgått meslinger eller ikke vet om de er vaksinert tilbys én dose MMR-vaksine. I deler av helsetjenesten der sårbarheten for spredning av meslinger er høy, for eksempel ved legevakt, akuttmottak på sykehus eller barneavdeling, anbefales to doser vaksine mot meslinger (MMR) dersom man ikke tidligere er vaksinert eller har har gjennomgått meslinger.

Det gir ikke økt risiko for bivirkninger å få MMR-vaksine selv om man skulle ha vært vaksinert tidligere eller ha gjennomgått én eller flere av sykdommene som vaksinen beskytter mot. Derfor er antistoffundersøkelse før vaksinasjon ikke nødvendig.

Personer født i Norge før 1960 har med stor sannsynlighet gjennomgått meslinger og kan anses som immune. MMR-vaksine er derfor ikke nødvendig for denne gruppen.

Les mer om hvordan vurdere behovet for MMR-vaksine: Meslingvaksine (Vaksinasjonsveilederen)

Sesonginfluensavaksine

Helsepersonell utgjør en betydelig andel av de rapporterte tilfellene i influensautbrudd i norske helseinstitusjoner (VESUV). Selv om helsepersonells betydning som en kilde til influensasmitte for pasienter varierer mellom pasientgrupper og tjenestenivå, har alt helsepersonell med pasientkontakt i og utenfor institusjoner et ansvar for å minimere risikoen for å smitte sårbare pasienter de er i kontakt med. Spesielt utsatt er spedbarn med bakenforliggende tilstander og alvorlig immunsupprimerte, men alle pasienter i de definerte risikogruppene har økt risiko for et alvorlig influensaforløp. Årlig sesonginfluensavaksine anbefales derfor til alt helsepersonell som har pasientkontakt.

Les mer om anbefalingen om influensavaksine til helsepersonell og kunnskapsgrunnlaget som ligger til grunn for denne i Vaksinasjonsveilederen.

Difteri, tetanus, kikhoste og polio

For flere av vaksinene som gis i barnevaksinasjonsprogrammet trengs det gjentatte boosterdoser i voksen alder for å opprettholde beskyttelsen mot sykdommene. Det er aktuelt med slik oppfriskningsvaksinasjon til alle voksne mot sykdommene difteri, stivkrampe, kikhoste og polio når det er gått 10 år eller mer siden forrige vaksinedose. På grunn av økt risiko for smitte og videre spredning av smitte til sårbare pasienter, er dette spesielt viktig for helsepersonell.

Kikhoste

Kikhosteholdig vaksine tilbys alle barn gjennom barnevaksinasjonsprogrammet med 3 doser første leveår. Den første dosen gis ved alder 3 måneder og tredje dose ved alder 12 måneder. I tillegg tilbys to doser i skolealder. Likevel er det stadig mindre, lokaliserte utbrudd av kikhoste i Norge, og forekomst av sykdommen de siste 10 årene har ligget årlig på mellom 2000-5500 tilfeller.

Den mest sårbare gruppen for alvorlig forløp og dødsfall av kikhoste er barn under 12 måneder. Derfor bør alt helsepersonell som arbeider med spedbarn, være oppdatert med kikhostevaksine. Dette gjelder både personale ved føde-/barselavdelinger, helsestasjonsansatte, personale på barneavdelinger og nyfødtintensivavdelinger, barnekirurgiske avdelinger, barneintensivavdelinger og andre avdelinger som har barn under 1 år til behandling. Kikhostevaksine finnes kun i kombinasjon med difteri- og tetanusvaksine, med eller uten poliovaksine

Difteri

Difteri er fortsatt endemisk i flere land i Asia, Afrika, Sør-Stillehavet, Midtøsten, Øst-Europa og Karibia. Det har også vært større utbrudd de siste årene i flere asiatiske land. I sjeldne tilfeller kan tilfeller av toksinproduserende hud- og luftveisdifteri forekomme i Norge som følge av import fra personer som har vært i endemiske områder. Selv om risikoen er lav, bør helsepersonell være beskyttet slik at de selv ikke blir syke eller kan spre smitte videre.

Varicella (vannkopper)

Hos friske barn er vannkopper oftest en ufarlig sykdom. Voksne personer har ofte mer komplisert og langvarig forløp av primær varicellainfeksjon enn barn. Seronegativt helsepersonell kan smittes av vannkoppevirus i forbindelse med behandling av pasienter med vannkopper eller herpes zoster, og bør derfor vaksineres for å beskytte seg selv.

Hos immunsupprimerte pasienter og hos nyfødte kan vannkopper få alvorlig forløp med høy dødelighet. Dersom gravide får varicella kan det i sjeldne tilfeller føre til abort eller medfødt varicellasyndrom hos barnet. Ikke-immune helsepersonell (etter negativ antistoffundersøkelse) som har nærkontakt med personer med økt risiko for alvorlig forløp av varicella bør derfor vaksineres.

Vaksinasjon av nærkontakter er særlig viktig hvis vaksinen er kontraindisert til pasienten selv. Dette gjelder særlig helsepersonell som arbeider med barn eller immunsupprimerte uansett årsak, slik som organtransplanterte, kreftpasienter og pasienter som behandles med medikamenter som gir immunsuppresjon. Basisvaksinasjon består av to doser.

Varicella- og herpes zoster-vaksine (Vaksinasjonsveilederen)

Sjekk hvilke vaksiner du har tatt

Har du barn under 16 år, kan du også se deres vaksiner.