Etterlatte etter selvmord
Selvmord er en tragisk hendelse for alle berørte. De etterlatte står igjen med sorg, fortvilelse og mange ubesvarte spørsmål.
Det finnes ingen fasit på hvordan du skal reagere hvis noen du er knyttet til dør. Tillat deg å føle det du føler, og vær forberedt på at følelsene vil endre seg. Trenger du hjelp til å bearbeide sorgen, finnes det mange tilbud.
Illustrasjon: Porto Sabbia / Mostphotos
Det å miste en av sine nærmeste kan oppleves som at en mister noe av seg selv. De vi lever i nærheten av kan bidra til å gi vårt liv mening, og når de blir borte kan det innebære en stor forandring. Det er samtidig viktig å ha respekt for at ikke alle nære relasjoner er gode, og at dette vil bidra til å påvirke opplevelsen av sorg og reaksjoner knyttet til dette.
Reaksjoner på dødsfall, både når det gjelder følelser og kroppsreaksjoner, varierer mye og er ofte vanskelig å være forberedt på. Selv om ikke alle reagerer like sterkt, er det viktig å være klar over at det er normalt med sterke reaksjoner.
Enkelte har et stort behov for å være alene, mens andre ønsker fellesskap og støtte fra medmennesker. Enkelte mister matlysten, andre trøstespiser. Noen blir svært aktive, andre apatiske. Det er også de som opplever å bli søvnløse, og noen kan til og med få hukommelsestap.
Følelser som uvirkelighet, sinne, skyld, nedstemthet, lettelse og likegyldighet kan gjøre mange engstelige, men dette er ikke uvanlige reaksjoner på et dødsfall.
Sorg er ikke bare en mental påkjenning – også fysisk kan du bli svekket. For eksempel kan motstandskraften mot infeksjoner bli nedsatt og tidligere plager kan blusse opp.
Foreldre som mister sitt barn kan ha behov for å bearbeide sorgen gjennom kontakt med fastlege eller annet helseapparat i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mange foreldre opplever at sorggrupper med andre foreldre som har mistet barnet sitt kan være til god hjelp.
Når en person dør uten forvarsel, får ikke de etterlatte mulighet til å forberede seg. Dette kan virke inn på sorgreaksjonene. Også måten dødsfallet skjedde på kan påvirke reaksjonene. Mange forteller om en opplevelse av uvirkelighet i den umiddelbare tiden etter at de har fått vite om dødsfallet.
Personer som har vært til stede ved brå eller uventede dødsfall vil ofte ha behov for å fortelle ganske detaljert om det som skjedde. Det er ikke uvanlig å ønske å vende tilbake til det som hendte flere ganger i den nærmeste tiden etter dødsfallet.
Ved selvmord kan det i tillegg være belastende at en du har vært nær, har opplevd livet som så vanskelig at han eller hun har valgt å avslutte det. Noen kan føle seg medansvarlig fordi de synes de burde ha oppdaget faren og vært med på å forebygge selvmordet. Mange etterlatte blir gående i årevis, noen resten av livet, med ubesvarte spørsmål knyttet til hvorfor selvmordet hendte.
Selvmord er en tragisk hendelse for alle berørte. De etterlatte står igjen med sorg, fortvilelse og mange ubesvarte spørsmål.
Sorgen kan ha ulike faser. Den første fasen omtales ofte som sjokkfasen, der en prøver å forstå hva som har skjedd. Når denne fasen går over, kommer ofte en reaksjonsfase der gråt, tristhet, protest («det er ikke sant») eller sinne opptrer. Mange opplever etter dette å komme over i en bearbeidelsesfase der reaksjoner blir satt i perspektiv og det begynner å gå opp for en at vedkommende er død. Den siste fasen omtales ofte som nyorienteringsfasen, der livet begynner å falle tilbake på plass igjen og en mestrer å se mer fremover.
Det er ikke alle som går gjennom alle disse fasene. Hvordan en opplever fasene er også individuelt, og det er vanlig å gå frem og tilbake mellom dem.
Det å sørge tar tid og krefter, og ofte trenger en støtte fra andre. Her er noen tips til hvordan du kan komme deg gjennom sorgen:
Barn sørger også, selv om de ikke alltid uttrykker det så klart, og bør ikke stenges ute fra sorgen. Noen tror at barn ikke er modne nok til å oppfatte det som har hendt, eller at det ikke har gjort et dypt inntrykk på dem. Det er ikke riktig. Mange ønsker også å verne barn ved ikke å snakke om døden og tapet, med det resultat at barn kan bli overlatt til egne fantasier.
Det er viktig at også barn får snakke om sine egne tanker og følelser, og at de blir inkluderte i sorgen. De fleste barn reagerer negativt på å bli holdt utenfor, for eksempel fra begravelsen. Barn går ofte ut og inn av sin sorgprosess. Siden barn ikke behersker språk på samme måte som voksne, kan det være en god hjelp for dem at de kan bearbeide sorgen med ikke-verbale metoder, som for eksempel å tegne.
Les mer om barn som opplever døden på nært hold.
Ungdom reagerer ulikt på sorg og død. Noen klarer å være åpne om sorgen og vise at de er lei seg. Andre slipper til savnet og følelsene først når de er alene.
Det er vondt å se at egne barn sørger. Som foreldre er det viktig å bry seg og vise at man er der for dem når de trenger det, også over tid. Det kan også være godt for ungdommen å snakke med en fortrolig på skolen, som en kontaktlærer eller helsesykepleier.
Les mer om sorg hos ungdom og hva som hjelper (ungdomogsorg.no)
Det er vanlig å føle seg hjelpeløs i møte med en som sørger. Ord kan føles tomme og meningsløse. Men det er vanligvis ikke nødvendig med så mange ord eller å være så avansert. Det aller viktigste er å ha tid til å lytte, og ofte er det nok med blikkontakt og et håndtrykk.
En som sørger orker sjelden å be andre om hjelp, selv om vedkommende trenger det. Tilbud om praktisk hjelp er ofte velkomment, og en fin måte å vise omsorg på.
Det er viktig å vise raushet og tålmodighet overfor en som er i sorg, og for eksempel ikke ta avvisninger så alvorlig. Press deg ikke på med ord, bare vær tilstede og tilby gjerne hjelp gjentatte ganger – og over tid.
Gode venner og familie kan være til uvurderlig hjelp, men noen ganger kan det være behov for bistand fra fagpersoner eller andre:
Hvis dødsfallet skyldes en sykdom, kan det være naturlig å kontakte en organisasjon som jobber med den aktuelle sykdommen, som Kreftforeningen, Norsk forening for slagrammede og tilsvarende organisasjoner.
Det finnes flere bruker-, pårørende- og etterlatte-organisasjoner som kan gi god støtte, råd og hjelp for etterlatte, som for eksempel:
Tros- eller livssynssamfunn har gode samtalepartnere både når det gjelder håndtering av følelser og praktiske ting.
Innholdet er levert av Helsedirektoratet
Sist oppdatert onsdag 24. november 2021