Etterlatte etter selvmord
Selvmord er en tragisk hendelse for alle berørte. De etterlatte står igjen med sorg, fortvilelse og mange ubesvarte spørsmål.
Det å miste en av sine nærmeste kan oppleves som at en mister noe av seg selv. De vi lever i nærheten av kan bidra til å gi vårt liv mening, og når de blir borte kan det innebære en stor forandring. Det er samtidig viktig å ha respekt for at ikke alle nære relasjoner er gode, og at dette vil bidra til å påvirke opplevelsen av sorg og reaksjoner knyttet til dette.
Ulike reaksjoner på dødsfall
Reaksjoner på dødsfall, både når det gjelder følelser og kroppsreaksjoner, varierer mye og er ofte vanskelig å være forberedt på. Selv om ikke alle reagerer like sterkt, er det viktig å være klar over at det er normalt med sterke reaksjoner.
Enkelte har et stort behov for å være alene, mens andre ønsker fellesskap og støtte fra medmennesker. Enkelte mister matlysten, andre trøstespiser. Noen blir svært aktive, andre apatiske. Det er også de som opplever å bli søvnløse, og noen kan til og med få hukommelsestap.
Følelser som uvirkelighet, sinne, skyld, nedstemthet, lettelse og likegyldighet kan gjøre mange engstelige, men dette er ikke uvanlige reaksjoner på et dødsfall.
Sorg er ikke bare en mental påkjenning – også fysisk kan du bli svekket. For eksempel kan motstandskraften mot infeksjoner bli nedsatt og tidligere plager kan blusse opp.
Når barn dør
Foreldre som mister sitt barn kan ha behov for å bearbeide sorgen gjennom kontakt med fastlege eller annet helseapparat i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Mange foreldre opplever at sorggrupper med andre foreldre som har mistet barnet sitt kan være til god hjelp.
Selvmord og andre uventede og brå dødsfall
Når en person dør uten forvarsel, får ikke de etterlatte mulighet til å forberede seg. Dette kan virke inn på sorgreaksjonene. Også måten dødsfallet skjedde på kan påvirke reaksjonene. Mange forteller om en opplevelse av uvirkelighet i den umiddelbare tiden etter at de har fått vite om dødsfallet.
Personer som har vært til stede ved brå eller uventede dødsfall vil ofte ha behov for å fortelle ganske detaljert om det som skjedde. Det er ikke uvanlig å ønske å vende tilbake til det som hendte flere ganger i den nærmeste tiden etter dødsfallet.
Ved selvmord kan det i tillegg være belastende at en du har vært nær, har opplevd livet som så vanskelig at han eller hun har valgt å avslutte det. Noen kan føle seg medansvarlig fordi de synes de burde ha oppdaget faren og vært med på å forebygge selvmordet. Mange etterlatte blir gående i årevis, noen resten av livet, med ubesvarte spørsmål knyttet til hvorfor selvmordet hendte.
Sorgens faser
Sorgen kan ha ulike faser. Den første fasen omtales ofte som sjokkfasen, der en prøver å forstå hva som har skjedd. Når denne fasen går over, kommer ofte en reaksjonsfase der gråt, tristhet, protest («det er ikke sant») eller sinne opptrer. Mange opplever etter dette å komme over i en bearbeidelsesfase der reaksjoner blir satt i perspektiv og det begynner å gå opp for en at vedkommende er død. Den siste fasen omtales ofte som nyorienteringsfasen, der livet begynner å falle tilbake på plass igjen og en mestrer å se mer fremover.
Det er ikke alle som går gjennom alle disse fasene. Hvordan en opplever fasene er også individuelt, og det er vanlig å gå frem og tilbake mellom dem.
Råd for å bearbeide sorg
Det å sørge tar tid og krefter, og ofte trenger en støtte fra andre. Her er noen tips til hvordan du kan komme deg gjennom sorgen:
- Det er viktig å tillate seg å føle det du føler og være forberedt på at følelsene vil endre seg. Husk at det ikke er en fasit for hva som er de rette reaksjonene, dette er helt individuelt.
- Pass på at du får nok ernæring og søvn, selv om alt føles likegyldig.
- Det kan være godt å gråte, og det er ofte godt å ha noen å gråte sammen med.
- Tillat deg å bruke tid på å tenke på den som er død og stundene dere hadde sammen. Snakk gjerne med andre som sto nær den som er død, eller som har mistet en de var glad i.
- Når sorgen blir særlig tung, er det viktig å kontakte noen du kan snakke med. Det kan være personer du har tillit til i nærmiljøet eller i hjelpeapparatet.
- Det kan være bra å prøve å komme tilbake til rutiner og det normale livet. Gå på skolen, jobb, delta i fritidsaktivitetene og vær sammen med venner. Da unngår du å bli sittende med de tunge tankene hele tiden.
- Det er lov å være sint og lei seg, og det kan være lurt å få det ut, enten ved å snakke med noen, skrive dagbok eller ved å trene.
- Det er lov å le. Selv om du, og flere rundt deg, er lei seg, er det viktig å ta en pause fra sorgen. Det er lov å ha det gøy sammen med vennene dine selv om du er lei deg - uten å ha dårlig samvittighet for det.
- Mange opplever det som en støtte og stor trøst å møte andre som er i samme situasjon. Flere steder i landet finnes det tilbud om samtalegrupper for sørgende. Ta kontakt med lege, helse- og omsorgstjenestene eller en menighet og spør om det finnes sorggrupper i nærheten.
- Hvis du føler skyld for noe som er sagt eller burde være sagt mens den avdøde fortsatt var i live, kan det være godt å snakke med en fortrolig, slik at du ikke er alene om disse tankene.
- Det er spesielt viktig å oppsøke hjelp dersom sorgen påvirker dagliglivet negativt over lengre tid, eller du ikke opplever noen lettelse eller variasjon i de tunge følelsene.
Sorg hos barn
Barn sørger også, selv om de ikke alltid uttrykker det så klart, og bør ikke stenges ute fra sorgen. Noen tror at barn ikke er modne nok til å oppfatte det som har hendt, eller at det ikke har gjort et dypt inntrykk på dem. Det er ikke riktig. Mange ønsker også å verne barn ved ikke å snakke om døden og tapet, med det resultat at barn kan bli overlatt til egne fantasier.
Det er viktig at også barn får snakke om sine egne tanker og følelser, og at de blir inkluderte i sorgen. De fleste barn reagerer negativt på å bli holdt utenfor, for eksempel fra begravelsen. Barn går ofte ut og inn av sin sorgprosess. Siden barn ikke behersker språk på samme måte som voksne, kan det være en god hjelp for dem at de kan bearbeide sorgen med ikke-verbale metoder, som for eksempel å tegne.
Les mer om barn som opplever døden på nært hold.
Sorg hos ungdom
Ungdom reagerer ulikt på sorg og død. Noen klarer å være åpne om sorgen og vise at de er lei seg. Andre slipper til savnet og følelsene først når de er alene.
Det er vondt å se at egne barn sørger. Som foreldre er det viktig å bry seg og vise at man er der for dem når de trenger det, også over tid. Det kan også være godt for ungdommen å snakke med en fortrolig på skolen, som en kontaktlærer eller helsesykepleier.
Les mer om sorg hos ungdom og hva som hjelper (ungdomogsorg.no)
Slik hjelper du en som sørger
Det er vanlig å føle seg hjelpeløs i møte med en som sørger. Ord kan føles tomme og meningsløse. Men det er vanligvis ikke nødvendig med så mange ord eller å være så avansert. Det aller viktigste er å ha tid til å lytte, og ofte er det nok med blikkontakt og et håndtrykk.
En som sørger orker sjelden å be andre om hjelp, selv om vedkommende trenger det. Tilbud om praktisk hjelp er ofte velkomment, og en fin måte å vise omsorg på.
Det er viktig å vise raushet og tålmodighet overfor en som er i sorg, og for eksempel ikke ta avvisninger så alvorlig. Press deg ikke på med ord, bare vær tilstede og tilby gjerne hjelp gjentatte ganger – og over tid.
Her kan du få hjelp
Gode venner og familie kan være til uvurderlig hjelp, men noen ganger kan det være behov for bistand fra fagpersoner eller andre:
- Kommunens helsetjenester, for eksempel psykisk helse- og rusteam og helsestasjon, kan bistå med råd og veiledning.
- Barn og unge kan si ifra til en fortrolig på skolen, kontaktlærer eller helsesykepleier.
- Fastlegen kan hjelpe deg, og henvise deg videre til andre instanser om dere sammen vurderer at det er behov for dette.
Hvis dødsfallet skyldes en sykdom, kan det være naturlig å kontakte en organisasjon som jobber med den aktuelle sykdommen, som Kreftforeningen, Norsk forening for slagrammede og tilsvarende organisasjoner.
Frivillige organisasjoner
Det finnes flere bruker-, pårørende- og etterlatte-organisasjoner som kan gi god støtte, råd og hjelp for etterlatte, som for eksempel:
Tros- eller livssynssamfunn har gode samtalepartnere både når det gjelder håndtering av følelser og praktiske ting.