Hvordan snakke med barn om deres genetiske opphav

Dersom du har fått barn ved hjelp av egg- eller sæddonasjon, har du plikt til å fortelle barnet om hvordan det ble til. Det er fint å begynne så tidlig som mulig.

Mann med to barn på brygge

Mostphotos: Shalamov

I dag er det mange ulike måter å lage familie på, og donasjon av kjønnsceller (sædceller og eggceller) blir stadig mer vanlig. Barn har rett til å få vite om sitt genetiske opphav, og ifølge bioteknologiloven 2020 har foreldre plikt til å fortelle barnet at det har blitt til ved hjelp av egg- eller sæddonasjon.

Barn har rett til å få informasjon om donorens identitet når de fyller 15 år. For personer som har blitt til mellom 2005 og 2020 gjelder retten fra de fyller 18 år. For å kunne benytte seg av denne retten er det en forutsetning at barnet kjenner til donasjonen. Foreldre skal fortelle barnet om donasjonen slik at barnet selv kan velge om hun/han vil benytte seg av retten.

Det generelle rådet er å begynne å snakke med barnet om dette så tidlig som mulig, gjerne før femårsalderen. Da blir informasjonen en naturlig del av barnets liv og identitet. Hvis barnet skulle få høre om donasjonen på en ikke-planlagt måte, kan det skade tilliten til foreldrene.

Hvis du har eldre barn og av ulike grunner ikke har fortalt barnet om dets genetiske opphav ennå, er det ikke for sent. Det krever bare litt mer forberedelse. Det er bedre at barnet får vite det sent enn aldri.

Det er vanlig å føle seg usikker på det å fortelle barnet om donasjonen, og hver og én må finne sin egen måte.

Nedenfor finner du noen generelle råd om hvordan du kan snakke med barnet ditt i ulike aldre.

Hvorfor skal foreldre snakke med barn om deres genetiske opphav?

De fleste barn og voksne som vet at de har blitt til ved hjelp av donasjon forteller at det er viktig for dem å vite. De synes de har rett til å få informasjon om sitt genetiske opphav.

En del som har fått informasjonen sent, sier at det føles som at visse puslebiter har falt på plass. Flere forteller at de forstår seg selv bedre, og kan for eksempel få en forklaring på hvorfor de har et annet utseende eller andre egenskaper enn familiemedlemmene sine.

Blant de som senere velger å oppsøke informasjon om donoren sin, rapporteres det om nysgjerrighet rundt donorens egenskaper, ønsker om bedre forståelse av familiehistorikk og genetisk bakgrunn, og en bedre forståelse av «hvem jeg er».

Hvordan snakke med yngre barn?

​Barn som før femårsalderen får vite at de har blitt til ved hjelp av donasjon, møter som regel dette på en nysgjerrig eller nøytral måte. De to beste periodene å begynne å fortelle er i spedbarnsalderen, eller når barnet selv begynner å spørre hvordan det ble til.

Barnets forståelse er en prosess, og det er fint hvis man gradvis begynner å så frø av informasjon helt fra barna er små, selv om de ikke kan forstå det fullt før etter noen år. Da vil de ikke ha noe minne om en tid hvor de «ikke visste».

Fortellingen om hvordan dere ble en familie

Når du snakker med barnet ditt, kan det være bra å gjøre det i form av en fortelling som handler om hele familien. En naturlig del av fortellingen er at du/dere lengtet så mye etter barnet, og at du/dere trengte å få hjelp for å kunne bli forelder/foreldre. En del familier skriver ned sin egen fortelling. Noen lager en liten bok der barnet kan bidra med å tegne hvordan familien ser ut og hvordan den ble til.

Å snakke med små barn (0-7 år)

Barn gjennomgår en enorm utvikling i løpet av sine første syv leveår, både når det gjelder hva de kan gjøre og hva de forstår. Du som forelder har ansvar for å begynne å snakke med barnet ditt og legge til nye biter av informasjon ettersom barnet ditt modner og forstår mer.

At barn spør og lurer på hvordan de har blitt til, er en naturlig del av deres utvikling, og kan begynne allerede i 2-3-års-alderen. Når du svarer på barnets spørsmål, kan du - hvis donasjonen skjedde ved en klinikk - for eksempel legge til:

Ja, du lå i mammas mage, og jeg/vi fikk veldig god hjelp fra sykehuset for å få deg.

Når barnet er litt eldre, kanskje i 4-års-alderen, kan barnet forstå at det må en sædcelle og et egg til for at det skal bli et barn. Da kan du legge til noe om at det finnes snille menn/kvinner som gir bort noen av eggene/sædcellene sine sånn at jeg/vi som trengte hjelp kunne få noen.

Når barnet nærmer seg skolealder, og kanskje spør om denne snille mannen/kvinnen, kan du for eksempel si:

- Jeg/vi vet ingenting/lite om han/henne. Men når du blir større, kan du finne ut mer om ham/henne selv hvis du vil.

Illustrasjon av mann med barn

Foreldre har ansvar for å begynne prosessen med å fortelle og lede den fremover. Steg 1: Slik blir barn til. Steg 2 (hvis donasjonen skjedde ved en klinikk): Vi fikk hjelp på sykehuset. Steg 3: Vi fikk hjelp av en donor. Steg 4: Når du blir stor, kan du få vite hvem donoren er.

Illustrasjon: Elin Brander/Artistica

Om det ikke er en far i familien

Barn blir ganske tidlig bevisste på at det ikke er en far i familien og spør om det. Da blir det oftest naturlig at man forteller om donasjonen fra en tidlig alder.
 
Hvis du er enslig mor, eller hvis du lever i en likekjønnet relasjon med en annen kvinne, kan du for eksempel si:
 
- Familier ser forskjellige ut, og vår familie består av…….. Du vet jo at man må ha et egg og en sædcelle for at det skal bli et barn. Derfor måtte vi ha litt hjelp. Jeg/vi lengtet sånn etter deg, og derfor dro jeg/vi til sykehuset der en snill mann hadde lagt igjen noen av sædcellene sine sånn at jeg/vi som trengte dem kunne få dem. Og så vokste du i magen min, og jeg/vi ble så glade da du ble født.
 
Hvis donasjonen har foregått gjennom en privat organisert avtale, vet man gjerne hvem donoren er, og det blir selvfølgelig ikke naturlig å snakke om sykehuset.

Å snakke med barn i barneskolealder

Det er mulig at barnet først i denne alderen forstår hva donasjon av egg- eller sædceller innebærer. Hvis du har begynt å snakke med barnet ditt i ung alder, så er det bare å fortsette på samme måte.
 
Benytt gjerne anledninger til å minne om tidligere samtaler, for eksempel:
 
Så gøy at naboene har fått en liten baby. Husker du at jeg fortalte at jeg/vi fikk hjelp av en donor for å få deg?
 
Hvis du begynner å snakke med barnet ditt først i denne alderen, bør du på en enkel og tydelig måte forklare hvorfor du/dere brukte donasjonsbehandling og hvordan det foregikk.
  • Velg en rolig anledning når dere har nok tid til spørsmål
  • Hvis dere er to foreldre, så er det bra om begge er med
  • Tenk gjerne gjennom hva du/dere vil si i forkant, og hold det ganske kort
Du/dere kan for eksempel si:
 
- Vi har noe vi vil fortelle for deg. Det er noe viktig om hvordan vi ble en familie. Vi ville så gjerne bli foreldre, men etter at vi hadde prøvd en stund, så viste det seg at vi ikke kunne bli foreldre uten hjelp. Du vet jo at man trenger et egg og en sædcelle for at det skal bli et barn. Dessverre viste det seg at mine/mors/fars egg/sædceller ikke fungerte så bra. Derfor fikk vi egg-/sædceller som en snill kvinne/mann ga fra seg. Så vokste du i min/mammas mage til du ble født. Vi er kjempeglade for at vi kunne få deg, og vi elsker deg.
 
I sammenheng med denne samtalen kan du/dere også fortelle om andre måter å donere på. For eksempel mennesker som donerer blod for å hjelpe andre som trenger blodet for å bli friske.

Vær forberedt på spørsmål

Barnet kommer sikkert til å ha ulike spørsmål både med en gang og senere. Vær forberedt på spørsmål om hvorfor du/dere har ventet til nå med å fortelle. Foreldre som har ventet med å fortelle om barnets opphav, kjenner seg ofte lettet i etterkant og synes at familien har kommet nærmere hverandre.

Hvordan snakke med tenåringer og voksne?

Det kan være ulike grunner til at man ikke har snakket med barnet om dets genetiske opphav før det blir tenåring/voksent. Det kan hende du føler det er for sent, men din/deres sønn/datter har rett til å vite. Det er naturlig å ha blandede følelser rundt situasjonen. Det kan hende du ser frem til å slippe uroen for at tenåringen skal få vite om situasjonen på en annen måte. Du er kanskje også urolig for hvordan hun/han skal reagere, samtidig som du tenker på hva som kan hende hvis hun/han tar kontakt med donoren.

Her har vi skrevet noen generelle råd. Forhåpentligvis kan rådene være til hjelp slik at du kan finne en måte som er best for akkurat din familie.
  • Prøv å velge et tidspunkt hvor det ikke skjer så mye annet utfordrende i ditt barns liv.
  • Forbered deg på å forklare enkelt og tydelig hvorfor du/dere valgte å bruke donasjon. Fortell at barnet var svært etterlengtet.
  • Forbered deg på å fortelle om hvordan donasjonen foregikk.
  • Hvis dere er to foreldre, er det best om begge er til stede.
  • Pass på at dere har tilstrekkelig med tid til spørsmål.
  • Ha fokus på din/deres sønns/datters behov, og prøv å ikke belaste han/henne med dine egne følelser.

Vær forberedt på spørsmål og reaksjoner

Du må være forberedt på å forklare hvorfor du/dere har ventet med å fortelle om donasjonen. For en del tenåringer og voksne er det mest vanskelige at foreldrene har holdt sannheten skjult i så mange år.Det er vanlig at datter eller sønn lurer på:
  • Hvilke andre personer som kjenner til dette
  • Har de søsken de ikke kjenner til
  • Hvis de finnes, vet søsknene deres om dette?
  • Spørsmål om donoren
Tenåringer og voksne kan reagere veldig ulikt på å få vite at de har blitt til ved hjelp av egg- eller sæddonasjon. For en del personer er det ikke så dramatisk. Kanskje har de også ant noe på forhånd. Andre kan reagere med sjokk eller sinne. Noen kan ha mange spørsmål med en gang, mens andre kan ha behov for å fundere på egenhånd. Vis at du er tilgjengelig for å snakke om dette nå eller senere.Vurder å fortelle om muligheten for samtaleterapi, for eksempel ved Helsestasjon for ungdom i bydelen der dere bor. Hele familien kan også be om støtte hos familievernkontoret dere tilhører. Dette er en gratis tjeneste som ikke krever henvisning.

Gjør det noe om man ikke forteller?

Studier har vist at i familier der donasjon har blitt holdt hemmelig, og barnet har fått vite om donasjonen fra en tredjeperson, er det et mindre positivt samspill enn i familier hvor de har pratet åpent om dette.

Selv om man ikke forteller barnet om dets opphav, er det en risiko for at det kommer frem likevel. Andre som kjenner donoren kan forsnakke seg, eller biologitimer i skolen kan gjøre barnet oppmerksom på hvordan visse egenskaper, som for eksempel øyenfarge, arves genetisk. Hvis det oppstår behov for medisinsk utredning av barnet, kan det også bli nødvendig å fortelle helsepersonell om donasjonen.

I noen tilfeller kan det være medisinske grunner til at det er nyttig å vite om sitt genetiske opphav. Her er det å «frikjennes» for familiens arvelige sykdomsdisposisjon like viktig som det å få vite om donorens potensielle genetiske sykdommer.

Et eksempel kan være en familie hvor faren er bærer av arvelig eggstokk- eller brystkreft. Hvis en datter ikke er genetisk i slekt med faren, har hun ikke økt risiko for å utvikle sykdommen. Da er det fint hvis datteren slipper unødvendig bekymring og medisinsk oppfølging. En sønn vil kanskje være bekymret for å være bærer av sykdommen til egne barn igjen. Med riktig informasjon kan han slippe å lure på om han vil overføre sykdommen til sine barn. 

Fakta og regelverk

I dag er det mange ulike måter å lage familie på, og donasjon av kjønnsceller har blitt langt vanligere. Mange opplever fertilitetsproblemer. Foreldre kan være heteroseksuelle par, likekjønnete par, enslige kvinner og menn, og foreldre kan ha forskjellig LHBTQI-identitet.

Mellom 2015 og 2018 ble det født i underkant av 300 barn i året etter sæddonasjon ved norske klinikker. I tillegg til barn født etter behandling ved norske klinikker, finnes det mange barn som har blitt født etter donasjon i utlandet, både med anonyme og ikke-anonyme donorer. En del barn har også blitt til etter privat organiserte avtaler med sæddonorer.

Det finnes med andre ord mange familier i Norge som har brukt donasjon, men ikke alle omfattes av den norske lovgivningen.

I Norge tillates befruktning med donert egg og sæd for heteroseksuelle samboende par, kvinner i likekjønnete samboende par og enslige kvinner. Embryodonasjon og surrogati er ikke tillatt.

Åpne donorer

I 2005 ble det forbudt å bruke anonyme donorer ved norske klinikker. Bioteknologilovens § 2-7 sikrer barn som er født etter assistert befruktning med egg- eller sæddonasjon rett til informasjon om donorens identitet ved fylte 15 år. Fordi aldersgrensen ble endret fra 18 til 15 år i 2020, har barn født etter donasjon ved norske klinikker mellom 2005 og 2020 rett til informasjon om donorens identitet ved fylte 18 år. Lovendringen trer i kraft senest 1. januar 2021. For de som er født ved hjelp av sæd donert før lovendringen trer i kraft, gjelder også 18-årsgrensen.

I 2023 vil de første barna født etter forbudet mot anonym donasjon være 18 år, og ha rett til informasjon om donorens identitet dersom de ønsker det. I 2035 vil de første barna født etter endringen i aldersgrensen være 15 år og ha rett til den samme informasjonen.

Foreldrene har plikt til å fortelle barnet om donasjonen

Mange barn får ikke nyttiggjort seg av sin rett til informasjon fordi foreldrene ikke forteller barnet om donasjonen. En av endringene i bioteknologiloven i 2020 var innføring av en sanksjonsfri plikt for foreldre til å fortelle barn at de har blitt til ved hjelp av donerte kjønnsceller. Foreldrene bør så snart det er mulig, opplyse barnet om at det har blitt til ved hjelp av slik behandling.

Til sammenlikning har foreldre til adopsjonsbarn en tilsvarende informasjonsplikt. Den norske bioteknologiloven er på dette området i tråd med FNs barnekonvensjon som inneholder bestemmelser om barns menneskerettigheter. Her er en av rettighetene barns rett til å vite om sitt eget opphav.

Donoren har ingen rettigheter eller plikter overfor barnet

Personer som har donert kjønnsceller til norske klinikker har ingen rettigheter eller plikter overfor barn som blir til etter behandling med deres egg- eller sædceller. Donoren samtykker til at kjønnscellene benyttes til befruktning, og for donoren oppstår det ikke noe foreldreskap. Donoren har heller ingen rett til å få vite hvilke barn som blir til ved hjelp av donasjonen, og han/hun kan ikke kontakte barnet eller forelderen/foreldrene.

Partner samtykker til foreldreskapet

Partneren til en kvinne som gjennomgår befruktning med donerte egg- eller sædceller samtykker til at hun eller han vil anses som forelder til barnet, med de rettigheter og plikter det innebærer.