Søvn og søvnproblemer
Søvn er viktig for både fysisk og psykisk helse. Hvor mye søvn vi trenger er individuelt, men de fleste voksne har behov for sju til åtte timer per natt. Søvnproblemer er en av de vanligste helseplagene i befolkningen.
ADHD er forkortelse for Attention Deficit/Hyperactivity Disorder. Kjennetegn på ADHD er store konsentrasjonsvansker, impulsivitet og hyperaktivitet.
I Norge har rundt 3-5 prosent av barn og unge under 18 år ADHD. Det er flest gutter som får diagnosen. For mange fortsetter funksjonsvanskene på grunn av ADHD inn i voksen alder, selv om symptomene ofte avtar. Diagnosen kan også gis i voksen alder.
ADHD opptrer ofte sammen med andre tilstander, selv om andre tilstander også noen ganger kan gi ADHD-lignende symptomer. I Norge er behandling med legemidler tilgjengelig for barn, ungdom og voksne med ADHD. Behandling med medisiner bør i de aller fleste tilfeller kombineres med andre tiltak.
ADHD er en risikofaktor for utvikling av ulike vansker, og det er derfor viktig å få hjelp så tidlig som mulig. Du kan snakke med fastlegen din om du/dine barn viser tegn på ADHD. Legen kan eventuelt henvise videre.
Kjernesymptomene på ADHD er:
Mange med ADHD sliter med å bearbeide informasjon, og kan derfor få problemer med å følge instruksjoner, gjennomføre oppgaver og organisere egne aktiviteter. For andre kan det virke som om de ikke hører etter.
Dersom noe oppleves som interessant kan mange med ADHD klare å være fokuserte, motiverte og holde på oppmerksomheten over tid. Derimot kommer oppmerksomhetsvanskene gjerne frem når oppgavene oppleves kjedelige. Mange lar seg lett distrahere, er glemsomme, mister ting og skifter ofte fra en aktivitet til en annen, uten å gjøre noe ferdig. Noen har slike oppmerksomhetsforstyrrelser uten at impulsivitet og hyperaktivitet er så fremtredende. Dette kalles ADHD uoppmerksom presentasjon/type, tidligere kalt ADD.
Personer med ADHD har ofte mye uro i hender og føtter. På skolen kan barn med ADHD forlate plassen sin i timen og løpe omkring. Andre kjennetegn hos barn er støyende lek, overdreven kroppslig aktivitet og at de prater mye uten å tilpasse seg den situasjonen de er i. Ungdom og voksne har ikke det samme høye aktivitetsnivået, men er ofte rastløse.
Impulsivitet gjør at de som har ADHD ofte handler før de har tenkt seg om. Det kan føre til at de svarer før et spørsmål er avsluttet, ikke klarer å vente på tur og avbryter andre.
ADHD opptrer ofte sammen med andre vansker, for eksempel atferdsproblemer, angst, depresjon eller lærevansker. Søvnvansker, sosiale utfordringer, motoriske vansker og humørsvingninger er også vanlig.
I tillegg er andre utviklingsforstyrrelser, som autisme-spekter-tilstander og tics-lidelser, vanligere hos de som har ADHD.
Diagnosen er resultatet av en helhetsvurdering og stilles bare hvis symptomer/vansker fremkommer på flere arenaer, som for eksempel både på skolen eller arbeidsplassen, hjemme eller blant venner.
Noen av problemene må ha startet før fylte sju år (i den amerikanske diagnosemanualen er dette hevet til 12 år), og de må ha vart i minst seks måneder. Endelig diagnose stilles hos spesialist.
Det er først og fremst foreldre, helsestasjon, barnehage eller skole som oppdager tegn på ADHD hos barn og unge. De bør melde sin bekymring videre til fastlegen eller pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). Barnet kan henvises videre til en barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) eller barnelege. De utreder og gir eventuelt diagnosen etter grundige undersøkelser hvor PPT og fastlegen sine vurderinger inngår.
Behandlingens hovedmål er å redusere symptomene på ADHD, bedre funksjonen i hverdagen og forhindre utvikling av tilleggsproblemer. Det er stor variasjon i hvilke hjelpebehov den som har ADHD og de pårørende har. Derfor bør behandlingsplanen bestå av tiltak som er tilpasset symptomene og alvorlighetsgraden til hver enkelt.
Aktuelle tiltak er:
For at barn, unge eller voksne skal prøve ut legemidler som behandling for ADHD, må det først være stilt en ADHD-diagnose i spesialisthelsetjenesten.
Barn i førskolealder prøver sjeldnere medisiner da diagnosen kan være noe mer usikker enn hos eldre barn. Vanligvis forsøkes rådgivning og pedagogiske tiltak derfor først. Imidlertid vil en del førskolebarn også ha behov for medisiner.
Når barn i skolealder får en ADHD-diagnose, har annen hjelp ofte vært prøvd uten tilstrekkelig bedring. Hvis ansvarlig faginstans (som regel barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) anbefaler å starte med legemidler og barnet og foresatte samtykker, kan det testes ut.
Bruk av sentralstimulerende legemidler bør unngås ved
Undersøkelser viser at en kombinasjon av strukturert foreldretrening (PMT), støttetiltak i skolen, bruk av PC i læresituasjonen og behandling med legemidler gir de beste resultatene.
Medisinene kan bidra til betydelig bedre konsentrasjon og selvkontroll, samt mindre overaktivitet og impulsivitet – noe som også fører til større utbytte av andre tiltak.
Foreldre og lærere kan erfare at barna gjennomfører oppgaver bedre enn før, følger beskjeder lettere og kommer i færre konfliktsituasjoner. Medisinene fjerner ikke lærevansker eller atferdsproblemer, men barna kan bli mer mottakelige for læring og vanlig oppdragelse. Voksne med ADHD kan erfare at de fungerer bedre i hverdagen, både i arbeid og sosiale situasjoner.
Det er viktig å understreke at legemidlene ikke har noen helbredende virkning, og de fleste må regne med å bruke dem over flere år. Modning, læring og endringer i livsbetingelser og krav kan imidlertid føre til at en del etter hvert greier seg uten medisiner. For å oppnå best mulig effekt må dosen vanligvis justeres etter hvert. Effekten av behandlingen og om det er aktuelt å ta en pause i bruken av legemidler bør vurderes årlig.
Før fast medisinering starter er det vanlig å gjennomføre en systematisk utprøving over noen uker med varierte doser og daglige notater/sjekklister om effekter og bivirkninger. Testing av oppmerksomhetsfunksjoner med og uten medisin kan også inngå i dette. Etter en utprøvingsperiode bør erfaringene oppsummeres. Når fast medisinering har fungert greit en viss tid, kan spesialist og fastlege avtale at forskrivningen overføres til fastlegen.
De fleste som bruker legemidler i behandlingen av ADHD, får lette og forbigående bivirkninger. Vanlige bivirkninger er:
Dersom bivirkningene vedvarer bør dette følges opp av behandler.
Søvn er viktig for både fysisk og psykisk helse. Hvor mye søvn vi trenger er individuelt, men de fleste voksne har behov for sju til åtte timer per natt. Søvnproblemer er en av de vanligste helseplagene i befolkningen.
Sentralstimulerende legemidler er registrert som narkotika. Det er derfor egne regler for hvilke leger som kan skrive ut resepter, og hvilke pasienter som kan bruke disse midlene. De dosene som brukes i behandling av ADHD, gir ikke rus og skaper ikke avhengighet.
Flere store undersøkelser om medisinering for ADHD har vist at risiko for senere rusproblemer ikke øker. Noen undersøkelser viser tvert imot at faren for senere rusmiddelproblemer blir redusert. Det er imidlertid mulig å misbruke noen av disse legemidlene. Det er derfor viktig at foreldre eller andre ansvarlige voksne har kontroll over medisinbruken.
Et sentralt spørsmål har vært om hjernen tar skade av behandling med sentralstimulerende legemidler over lang tid. Siden 1950-tallet har svært mange mennesker brukt disse medisinene, ofte i mange år. Det er ingenting som tyder på at hjernevev eller hjernens kjemiske prosesser har tatt skade av behandlingen.
Er du tenåring eller en voksen som sliter med ADHD, kan du fortsatt ha behov for legemidler og behandling for å holde symptomene i sjakk. Men mange opplever også god bedring ved hjelp av mestringsstrategier.
Her finner du ulike mestringsstrategier som du kan ha nytte av i hverdagen:
Frivillig organisasjon for deg som har ADHD og dine pårørende
ADHD/hyperkinetisk forstyrrelse – utredning/behandling/oppfølging.
Atferdssenteret bidrar til at barn og unge med alvorlige atferdsproblemer, deres familier, barnehager og skoler får relevant hjelp som er basert på forskning. Hjelpen kan gi gode resultater og er individuelt tilpasset.
Innholdet er levert av Helsedirektoratet
Sist oppdatert onsdag 29. januar 2020